Svigermors drøm

Erotisk spenning mellom moden kvinne og ung mann sies å være den nyeste trenden fra Hollywood-universet akkurat nå. I så måte treffer Anne Oterholm blink med sin nye roman «Etter kaffen».

Temaet er verken sensasjonelt eller særlig utenkelig. I våre dager kan kvinner i 30 - 40-årsalderen som kjent ha et liv, en karriere, et ståsted ut over det å være «hustru og mor». Men det er nettopp statusen «mor» som kompliserer forholdet for jeg-personen i Oterholms femte roman.

Hun heter Hanne, er 39, overarbeidet lege og alenemor til to tenåringer. Den eldste, Julie på 19, har nettopp innledet et forhold til en lang, hengslete universitetsstipendiat, som hun dumper i mammas fang fordi hun har forpliktelser overfor en venninne. Henrik, som han heter, er 27 og ganske direkte i sine tilnærmelser til den potensielle svigermoren.

Skogstur

Hele romanen utspiller seg over en weekend, og det skjer ikke mye på det ytre planet. Noen kaffekopper over kjøkkenbordet, en tur i skogen, en halvspist middag på restaurant. Det som derimot skjer, er at Hanne gradvis oppdager muligheten av at hun kan la seg fascinere av datterens kjæreste. Fornemmelsen av tiltrekning utvikler seg gjennom vantro, avvisning, bortforklaring, erkjennelse og overgivelse. Utviklingen utspiller seg i lange dialogsekvenser - rollespill, erting, gjensidige provokasjoner og tilbaketrekning.

Hannes egne refleksjoner preges av stadig mer selvbevissthet. Som det besatte vesenet hun blir, ser hun seg selv kritisk fra utsiden: «Jeg kjenner blikket hans. Er han sint? Jeg klarer ikke at han skal være sint. Jeg gestikulerer med den ene hånden. Jeg pleier ikke gjøre det. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det.»

Selvbevisst

Som leser er man flue på veggen i en situasjon som tidvis føles klaustrofobisk. Det blir for intimt; det angår meg ikke, jeg vil helst ikke overhøre slike samtaler eller bli en del av andres altfor selvbevisste refleksjoner. Å være til stede i andres forelskelse er rett og slett kvelende. Det er ikke det at man blir gjort til en kikker, slik som i pornografisk litteratur. Her er det bare det usynlige - tvilen og tvetydigheten, det private dilemmaet - som gir ubehaget. Det skal stor stilistisk sikkerhet og konsekvens til for å kunne påføre en leser denne fornemmelsen. Anne Oterholm har virkelig lyktes i å fange en dirrende stemning med et minimum av virkemidler.