Svik på alle fronter

En dose for mye av det meste, «Linfruen» er ikke helt troverdig.

BOK: Hva slags mor forlater sin sju år gamle sønn på en jernbanestasjon? Det spørsmålet er utgangspunktet for Julia Francks roman «Linfruen», som følger en kvinneskjebne, Helene Würsich, gjennom to verdenskriger. Romanen har solgt over 600 000 eksemplarer i Tyskland og ble i 2007 tildelt Deutscher Buchpreis. Nå foreligger bestselgeren på norsk, i Ute Neumanns upåklagelige oversettelse.

Episk familieroman

Boken har da også det meste som trengs (og litt til) for å bli en bestselger; vi snakker om en episk familieroman, en ulykkelig barndom, en kjærlighetshistorie, en passe dose intriger, krig og dødsfall, samt litt krydder som incest og dop.

Hva mer? Jo, et persongalleri fullt av stereotyper. Særlig oppfyller nazisten Wilhelm Sehmisch de fleste kriteriene til en klassisk «bad guy». Andre er riktignok fornøyelige, eksempelvis herr Grumback, som i sin ufordragelighet også blir komisk. Dessverre forsvinner Grumback etter fjerdedel av boka og minner leseren om at dette ikke er en tragikomisk historie; dette er en tragisk historie.

Svik på alle fronter

Alle tragediene til tross: Det finnes aspekter som gleder. Fortellerteknisk er eksempelvis Linfruen absolutt interessant; ganske elegant veksler synsvinkelen mellom personer og fra personer til en allvitende forteller, noe som sikkert gjør Linfruen til en drøm for litteraturstudenter som skal skrive om såkalt fokalisering.

Romanen forsøker på den ene siden å forklare Helenes svik mot sønnen ved å nøste opp i hennes fortid. På den andre siden peker fortiden også på nazismens framvekst og det man kunne kalle det tyske folkets svik. Dels er det personlige årsaker som ligger til grunn for Helenes valg, dels er det de historiske hendelsene (som inflasjonen og arbeidsledigheten), dels er det et angivelig tysk særtrekk som kan karakteriseres som jerndisiplin.

Om årsakene er menneskelige eller om konsekvensene er umenneskelige, her dreier det seg uansett om svik på alle fronter; om det så er mot sin sønn, mot sin kone, mot nasjonen eller mot menneskeheten.

På terrassen

Alt i alt er det riktignok en dose for mye av det meste i denne romanen, som gjør at jeg ikke anser den som helt troverdig. Like fullt har jeg en mistanke om at man kan vente seg en oppfølger. Midt på sommeren, med terrassesol, tyrkisk te og få forpliktelser, gjør det meg ingenting å lese en bok som «Linfruen». Det er så mye annet å prioritere resten av året.