Svik, suksess og svart musikk

Filmatisert musikal om The Supremes\' vekst og fall.

FILM: Jennifer Hudson, finalist i American Idol og debutant på filmlerretet, innkasserte denne uka en Oscar for beste kvinnelige birolle. Når man ser og hører henne i musikalfilmen «Dreamgirls», skjønner man hvorfor. Der foredrar hun låta «And I Am Telling You I Am Not Going» så man får frysninger over hele kroppen.

Låta er skrevet spesielt for «Dreamgirls»-musikalen, som hadde sin Broadway-premiere i 1981. Den omfatter selve essensen i historien om jentene fra fattigkvarterene i Detroit som sang seg opp og fram til både Las Vegas og Hollywood - sviket, det å bli dumpet til fordel for en strømlinjeformet kommersialisering av både karriere og musikk. Hudson spiller Effie, jenta i Dreamettes-trioen med den største stemmen, den største kroppen og de største motforestillingene. Hun ble droppet av gruppas manager Curtis Taylor (Jamie Foxx) som også var hennes kjæreste.

Gordys story

«Dreamgirls» er den dårlig kamuflerte historien om Berry Gordy Jr., hans Motown Records og suksessgruppa The Supremes. Som kjent er det en historie med alle de «riktige» ingrediensene av fattigdom, suksess, sjalusi, tragedie og ikke minst glamour. I sentrum troner Diana Ross, som i musikalen har fått navnet Deena Jones og i filmen spilles av popdivaen Beyoncé Knowles. Musikalen var en gigantisk suksess på scenen, og regissør Condon har selv skrevet manuset til filmversjonen. Overgangen fra teater til film viser seg å være mer vellykket enn man kunne fryktet.

Det er likevel noe litt gammelmodig, men langt fra utdatert, over formen. Filmen er utstyrt med autentiske klipp fra Martin Luther King Jr.s taler og fra raseopptøyene i Detroit på 1960-tallet, noe som bidrar til å sette musikken og Motown-sounden inn i sin riktige kontekst. Men ellers består den hovedsakelig av scenetablåer. Når The Dreamettes er blitt til Deena Jones and The Dreams på slutten av filmen og stiger opp av scenegulvet i en sky av røyk og glitter og lys, er både tidsspennet og utviklingen i historien fortalt gjennom rekken av skiftende kostymer, scenerom og musikalske numre. Condon har maktet å tilføre den mer enn 20 år gamle sceneversjonen fornyet tempo og nerve.

Murphys beste

Om ikke Beyoncé akkurat klarer å mane fram den emosjonelle ambivalensen og det dirrende ambisjonsnivået som nødvendigvis tilkommer en Diana Ross-kloning, er det mange andre utsøkte rolletolkninger her. Jamie Foxx er nesten like overbevisende her som i «Ray». Men det er Eddie Murphy som tar kaka: hans James Brown-aktige kvinnebedårer og r&b-sanger James «Thunder» Early er hans beste prestasjon på et tiår. Utblåsningene på scenen, foran et hvitt smårasistisk publikum i Florida, er strålende.

Musikken er naturligvis en fest for soulelskere, og en tiltagende sorg idet Gordy/Taylor/Foxx gradvis dreper det autentiske souluttrykket til fordel for mer salgbar diskomusikk. Innvendingen mot både film og musikal er at den bare formidler en ørliten flik av Motowns sound og stall, som jo inneholdt mer og bedre saker enn The Supremes. Men det er en annen historie.