Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sviket mot Fadime

Unni Wikan har skrevet en bok om rettssaken mot Fadimes far, Rahmi Sahindal. I møte med boka undrer jeg hvorfor ikke alle menn med æreskulturell bakgrunn myrder sine døtre, skriver Eva Lundgren.

HVORFOR ER DET

så viktig for Wikan å forstå Fadimes far og hele slektspatriarkatet «ut fra deres egen logikk», ikke-fordømmende, samtidig som hun fanger inn Fadime med et distansert, lett nedvurderende øye? Er det typisk for norsk antropologi at teori og konkret virkelighet behandles på diametralt motsatte måter? Wikan avgir faglig korrekte teoretiske deklarasjoner om et konstruksjonistisk kultursyn - der kultur er ikke ses som noe statisk og enhetlig, men som mangetydig og åpent for valg, noe mennesker forandrer - men hun utgår fra noe helt annet i det konkrete tilfellet: Rahmi forstås som et offer for sin egen kultur, der æreslogikken er tvingende for hans handlinger; han kan ikke annet enn myrde.

ALL VOLD MÅ

forstås i lys av de kulturelle volds- og kjønnskoder som anvendes i ulike sammenhenger, både når sammenhengene kalles æresrelaterte, likestillingsorienterte, eller går under andre navn. Derfor er Wikans anliggende viktig; å beskrive ærens logikk for leseren. Dessverre kobler hun ikke denne logikken til vold, antakelig fordi hun ikke ser æresdrap som uttrykk for kjønnsvold. Denne kronikken handler om at Wikans bidrag kan bli skjebnesvanger i den norske debatten.

I Sverige utløste mordene på Sara, Pela og deretter Fadime en heftig debatt om hvorvidt æresrelatert vold er «lik» eller «forskjellig» fra vold med svenske fortegn. Representantene for likhetslogikken, med Gudrun Schyman i spissen, ble ganske raskt feid av banen og beskyldt for å se svenske menn som like ille som talibanere. Disse hevdet at vold mot kvinner - og æresdrap er grov vold - må forstås i lys av patriarkalske strukturer; det er verken verre eller bedre at en kvinne slås helseløs eller ihjel fordi hun ikke viser tilstrekkelig seksuell godvilje enn fordi hun gjør det og oppfattes som «hore». Inn på arenaen trådte forskjellstilhengerne med statsråd Mona Sahlin i spissen, som hevdet at æresrelatert vold er grunnleggende forskjellig fra vold med svenske fortegn. De framstilte svensk kultur som likestilt, mens «de andre», innvandrerne, lever i patriarkalske kulturer.

SAMMEN MED ANDRE

forskere har jeg gjort en analyse av måten Fadimesaken ble presentert i de svenske riksavisene Dagens Nyheter, Svenska Dagbladet, Aftonbladet og Expressen. Gjennom å skissere en rekke kontrastmetaforer - om det gode offeret og den onde morderen, skjønnheten og udyret, den svenske utdannede Fadime og innvandreren som nesten var analfabet - skapte man en forestilling om kontrasterende kulturer, der svenskhet ble entydig positivt ladet mens «innvandrerhet» ble tilsvarende negativt ladet. Når så denne kulturforståelsen kobles til vold mot kvinner, fremstår innvandrermannen som voldelig og svensken som en likestilt, fredselskende mann.

I dag kan man konstatere at forskjellstilhengerne vant kampen om den rette tolkningen. Deres «kulturelle» voldsforståelse er ny i formen, men gammel i sin logikk. Svensk offisiell politikk har lenge vært dominert av en forestilling om at det er en sosialt utslått mann som mishandler; fortrinnsvis alkoholisert, eventuelt arbeidsløs, med dårlige sosioøkonomiske kår. En annen forståelse er at den voldelige mannen er individuelt utslått; han representerer et psykisk avvik. I tillegg er det nå skapt en tredje forskjellsforståelse: Kulturelt avvikende menn utøver vold, fordi deres kultur er fundamentalt forskjellig fra den svenske. Wikan beveger seg faretruende nær denne posisjonen når hun skriver frem «to kulturelle leire»; den ene som styrt av en kollektiv æreslogikk, mens den andre preges av verdier som individualitet, uavhengighet og selvstendighet. For meg er det overraskende at en antropolog anvender seg av myter om kulturelle kontraster, skapt for å opprettholde distanse mellom «oss» normale, suverene og «de andre», avvikende og fremmede.

FEMINISTISKE

forståelser av vold er kritiske til alle versjoner - individuelle, sosiale og kulturelle - som baseres på en forskjellslogikk der vold forutsettes å uttrykke en eller annen type avvik. Fokus på avvik hindrer oss i å sette kritisk søkelys på det vi oppfatter som normalt og riktig, f.eks. innarbeidede kjønns- og seksualitetskoder, som i sin tur kobles til en innarbeidet voldsforståelse når vold skal forsvares. Med feministisk voldskompetanse i ryggen hevder man i stedet at vold er valg; ingen - og ingenting - tvinger menn til æresdrap eller kroppslig og mental lemlestelse.

Nevnte ny-gamle forskjellsdiskurs om vold har gått Wikan hus forbi. Wikans ufølsomhet kan skyldes at hun ikke betrakter æresdrap som kjønnsvold, og derfor ikke har brydd seg om å forstå æreslogikken inn i den svenske sammenheng der den aktualiseres. Noen få ganger nevner Wikan de voldelige handlingene Fadime var utsatt for over lang tid, fra grove trusler, mishandling på åpen gate, grov fysisk vold i et 30-tall tilfeller hjemme, og til slutt mordet, men hun gjør det i forbifarten. Hun har ikke voldskunnskap nok til å forstå og analysere hva det gjør med et menneske å være utsatt for kontinuerlig vold. Etter hvert som vold normaliseres, overtar den utsatte voldsutøverens blikk, og gradvis hans eller deres forståelse, som samtidig kan pendle med andre forståelser. Fadime gjorde det, hun så og dømte seg selv i farens, brorens og slektspatriarkatets blikk, men kunne samtidig også skifte briller, se det hun ble utsatt for i lys av svenske likestillingsnormer, og protestere. Men ingenting tyder på at hun noen gang så seg selv i lys av all den volden med svenske fortegn som unge kvinner i Sverige utsettes for, der mer enn hver femte kvinne i mellom 18 og 24 år har erfart vold det siste året.

GANG PÅ GANG

slår Wikan fast at Rahmi Sahindal handlet konsekvent i forhold til sin æreslogikk, men opptrådte desperat og forvirret i retten, når han henviste til at han var psykisk syk og alkoholisert og av den grunn handlet som han gjorde. Wikan ser ikke at Rahmi anvender innarbeidede voldsforståelser om psykisk sykdom og sosial utslåtthet. Det er først når han tar i bruk den for oss tilsynelatende fremmede koden om at menns ære sitter mellom kvinnens ben, som hun finner ham konsistent. Etter min mening pendler Rahmi hele tiden rasjonelt mellom velkjente voldsforståelser, som han kobler til innarbeidede kjønns- og seksualitetskoder. På tross av tyve års opphold og arbeid i Sverige har han imidlertid ikke lært seg de svenske kodenes subtilitet, og får ingen mildere straffeutmåling.

Wikan går til verks med et inderlig innenfra-perspektiv for å forstå Fadimes far, men hun har fra starten av bestemt seg for at han er et offer for sin kultur og er derfor ikke riktig lydhør overfor ham. Selv om han sier noe annet, er han et viljeløst vesen i sin kulturs vold - tvert imot den prinsipielle forståelsen hun deklarerer om menneskers valgmuligheter og mulighet til å protestere mot kulturelle normer. Ømheten for Fadime er av mer programmatisk art. Hver gang hun nærmer seg Fadime, tar hun frem pekefingeren og ser med æreslogikkens maskuline blikk: At Fadime ikke forstod hvor provoserende hun var! La hun ikke egentlig til rette for sin egen død? Hvorfor velger Wikan en slik ømhet overfor Rahmi, men er så distansert, streng og nedvurderende overfor Fadime? Konsekvent nok forteller Wikan leseren at hun tilbød det mannlige slektsfellesskapet å låne øre til deres historier, slik at de kunne fremstå på egne premisser. De takket nei. Likevel lyder Wikans stemme til forveksling lik deres egen.

SELV OM WIKAN

er sterkt kritisk til Fadimes mor, som svek sin datter med et løgnaktig vitnesbyrd til fordel for sin mann, innser hun at moren stod under sterkt press. Jeg kunne ønske at Wikan hadde satt seg selv under sterkere press, og med større omkostninger tatt det parti som hun kritiserer moren for ikke å ha tatt. I stedet velger Wikan å vifte med relativitetens flagg, og hevde at dersom det finnes to synspunkter i en sak, er begge synspunkter like sanne. Prinsipielt. Selv om Wikan altså rent konkret velger å låne øre til slektspatriarkatet fremfor Fadime. Sånn sett har hun tonet et patriarkalsk flagg, og så får andre vifte med det feministiske.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media