Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sviket mot kommunistene

Ny dyptpløyende bok tar et kraftig oppgjør med norsk krigshistorie.

GLEMT INNSATS: Terje Halvorsen tar for seg kommunistenes krigsinnsats i Norge. Her fra en sabotasjeaksjon mot Akers Mek, utført av Pellegruppa i 1944. Foto fra boka
GLEMT INNSATS: Terje Halvorsen tar for seg kommunistenes krigsinnsats i Norge. Her fra en sabotasjeaksjon mot Akers Mek, utført av Pellegruppa i 1944. Foto fra boka Vis mer

Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940–1945

Terje Halvorsen

5 1 6
«Denne boka kan godt sies å være Halvorsens livsverk – han har brukt femti år på å ferdigstille den.»
Se alle anmeldelser

Høsten 1976 gikk det opp for meg at den norske krigshistorien vi hadde lært på skolen ikke bare var ufullstendig, den var også villedende og fordreid. På pensum i historie mellomfag fikk vi aller nådigst høre om kontroversielle saker som at Stortingets presidentskap i 1940 ville avsette kongen og at ledelsen i LO og i næringslivet var på samme hakket.

Den unge historikeren Lars Borgersrud hadde allerede den gang begynt å skrive kritisk om det offisielle norske historiesynet, men han var ikke på pensum, tvert om. For rikshistoriker og professor Magne Skodvin, min daværende foreleser, var Borgersrud nærmest som en forræder å regne. Hans forbrytelse var blant annet at han hadde rippet opp i unevnelige fakta som at næringslivsledere ikke ville ha sabotasje som omfattet deres bedrifter og at kommunistenes innsats på motstandsfronten var fortiet.

Det hører med til historien at Borgersrud aldri fikk noen stilling som historiker på universiteter eller høyskoler i Norge.

Havnet i glemmeboka

Nå har forfatteren og historikeren Terje Halvorsen, kollega av Borgersrud, tatt for seg hvordan kommunistenes krigsinnsats havnet i glemmeboka i Norge, med boka «Forfulgt, fordømt og fortiet». Den viser hvordan norske kommunister ble isolert og forfulgt under og fordømt og fortiet etter krigen.

Visste du at nesten ett hundre kommunister og kommunistsympatisører ble henrettet av tyskerne under okkupasjonen fra 1940 til 1945, en firedel av alle nordmenn som ble ofre for de nazistiske bødlene? Eller at omtrent like mange enten ble torturert i hjel, skutt under sammenstøt eller på flukt – eller mistet livet i tyske konsentrasjonsleirer? Det er ikke akkurat slike tall man har vært opptatt av i Norge, heller ikke under den pågående 75-årsmarkeringen av frigjøringen. Da standardverket «Norges krig 1940–1945» kom ut i åra mellom 1947 og 1950, var ni sider viet kommunistene. Ragnar Sollie som ledet Pellegruppa, ble forbigått i stillhet. Asbjørn Sunde og Osvaldgruppa er nevnt én gang. Begge gruppene drev med omfattende aksjoner.

Boka forteller om kommunistenes motstandskamp gjennom hele krigstida. Ja, for det var ikke slik som det vi fikk inn med morsmjælka; at norske kommunister lojalt støttet Sovjetunionens pakt med Nazi-Tyskland, den såkalte Molotov-Ribbentrop-avtalen, som varte fra 23. august 1939 til 22. juni 1941, da tyskerne invaderte Sovjetunionen. Kommunistene var helt fra starten av med på å lede politisk og annet motstandsarbeid, ikke minst i fagbevegelsen. Og det er verdt å merke seg at NKP ble det første politiske partiet som ble forbudt i Norge. Det skjedde gjennom en landsomfattende aksjon 16. august 1940.

Tusener deltok

I boka tar Halvorsen for seg både sivilt, militært og politisk motstandsarbeid over det ganske land. Han anslår at mellom 6000 og 10 000 personer var med i motstandsarbeidet, med kvinne- og ungdomsorganisasjoner, sabotasjegrupper og en presseorganisasjon for å nevne noe. De illegale kommunistiske avisene var ofte de mest leste og hadde størst opplag. Kommunistens fluktorganisasjon var en av de viktigste under hele krigen og hjalp blant andre minst to hundre jøder å flykte til Sverige. I boka går det også fram at NKPs fluktapparat inngikk i et etablert samarbeid med Sivorg (den sivile organisasjonen «Kretsen») og den militære motstandsorganisasjonen Milorg. Men dette var ikke det eneste samarbeidet mellom kommunistene og «de andre ».

I april 1943 ga Norges seinere offisielle motstandshelt nummer én, Gunnar «Kjakan» Sønsteby, Asbjørn Sunde i oppdrag å likvidere en angiver i Løvenskioldsgate i Oslo. Som leder av Osvaldgruppa var han ingen hvem som helst. Dette var ikke noe Sønsteby snakket høyt om da han i mange år holdt foredrag på skoler om norsk motstandskamp under krigen, han forble en svoren antikommunist fram til sin død i 2012.

Krigsheltene Max Manus og Gregers Gram fikk hjelp av kommunister under operasjon «Mardonius», som gikk ut på å drive skipssabotasje. Asbjørn Bryhn, som etter krigen drev klappjakt på kommunister som leder av Politiets etterretningstjeneste (POT), fikk flere ganger hjelp av Sunde under krigen og ga ham etter eget utsagn blant annet ei liste over personer som skulle likvideres.

I 1954 arresterte Bryhn Sunde for spionasje til fordel for Sovjetunionen.

Et livsverk

Denne boka kan godt sies å være Halvorsens livsverk – han har brukt femti år på å ferdigstille den. Han har trålet de arkiver som finns, og han har intervjuet så mange overlevende som det har vært mulig. Dette er den ultimate fortellingen om kommunistenes krigsinnsats.

Og sjøl om en del av de kommunistiske motstandskjemperne er blitt «rehabilitert» de siste åra og den kommunistiske innsatsen har kommet mer fram, er det langt igjen.

Halvorsen er sjøl en del av historien. Hans far var Roald Halvorsen, typograf, kommunist og ledende motstandsmann. Mora Fanny satt på Grini som gissel, men ble løslatt i 1943. Året etter flyktet hun til Sverige med sin da tre og et halvt år gamle sønn.

Hva bestemte Moskva?

Har så Halvorsen klart å holde den nødvendige distansen til stoffet i boka? Det er ingen tvil om hvor sympatien hans ligger, men det er de muntlige og skriftlige kildene hans som forteller historien. Når det gjelder i hvor stor grad den kommunistiske motstandsbevegelsen i Sør- og Midt-Norge var influert fra Moskva, får jeg ikke alle svarene jeg hadde håpet på, ikke minst gjelder det finansiering. Forfatteren viser til flere kilder som tyder på at de norske kommunistene ofte og i stor grad handlet uavhengig av Sovjetunionen, ikke minst gjennom NKPs leder, Peder Furubotn. Men det ville vært rart om kamerat Stalin opererte med frislipp for norske partikadre når man vet hvordan han og hans apparat styrte og kontrollerte kommunister i andre land.

Uansett var ikke norske kommunister generelt revolusjonære og landsforræderiske løpegutter for Sovjetunionen – slik offisiell norsk historie på mange måter har villet ha det til.

Les og forstå!

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!