UTFORDRER: Med boka «Hva visste Hjemmefronten» har Marte Michelet rullet en håndgranat inn i fortellingen om den tyske okkupasjonen.
Foto: Berit Roald / NTB scanpix
UTFORDRER: Med boka «Hva visste Hjemmefronten» har Marte Michelet rullet en håndgranat inn i fortellingen om den tyske okkupasjonen. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Sviket som skal gjemmes bort

Historien om krigen må hele tida skrives på nytt. Også når det svir i norsk selvfølelse. Marte Michelets bok om hjemmefronten og det norske holocaust er et særdeles viktig bidrag.

Kommentar

Med boka «Hva visste Hjemmefronten» har Marte Michelet rullet en håndgranat inn i fortellingen om den tyske okkupasjonen, motstandsarbeidet og deporteringen av 773 norske jøder til utryddelsesleirene. Michelet utfordrer det nasjonale epos om Norge og krigen, og en historieskriving som «størkner til en selvbedragersk jubileumskultur». Noen sikrere måte å skaffe deg fiender på, skal du lete lenge etter. Men Michelets fortelling og konklusjoner har kraft fordi de bygger på et omfattende, ofte nytt, kildemateriale fra krigen.

MOSTANDSBEVEGLSEN: Marte Michelet kommer med for mange nye opplysninger om jødeaksjonene under andre verdenskrig i sin nye bok «Hva visste hjemmefronten?». Video: Nicolai Delebekk / Dagbladet Vis mer

Kort beskrevet kan kjernen i Michelets materiale forklares i fire punkter:

· Det er ikke riktig at aksjonene mot jødene kom overraskende på motstandsbevegelsen. Gjennom anti-nazistiske tyske kontakter ble det mottatt varsler tre måneder før deportasjonene, og også rett før de ble igangsatt. Varslingene ble ikke fulgt opp på en aktiv måte.

· Varslingene er bekreftet av tre sentrale personer i motstandsbevegelsen. Dette materiale viser også at Hjemmefronten ikke oppfattet jødenes sak som motstandsbevegelsens ansvar. Som den sentrale motstandsmannen Gunnar Sønsteby sa det: «Vi skulle slåss. Vi skulle ikke hjelpe folk». En annen i motstandsledelsen (Tor Skjønsberg) har uttalt: «Jeg var opptatt med andre og viktigere oppgaver».

· Regjeringen i London kjente til hvordan utryddelsen av europeiske jøder hadde økt enormt i omfang, men gjorde lite for å advare jødiske landsmenn eller organisere flukthjelp. Sentrale politikere og embetsmenn hadde også tydelige antisemittiske holdninger.

· Hjemmefronten stengte mange av sine fluktruter for da deportasjonen med lasteskipet «Donau» ble satt i verk. Idealistiske amatører i hemmelig arbeid gjorde en stor innsats, men det var også innslag av folk som profiterte på trafikken. Jødene var eneste gruppe som måtte betale for flukten til Sverige.

Mye mer kunne nevnes, men det sentrale er uansett at Marte Michelet retter sin lyskaster inn i kroker der det har vært bekvemt å kortslutte lyset. Tradisjonelt har utryddelsen av jødene blitt betraktet et tysk anliggende og antisemittismen som et nazistisk fenomen. Men som Michelet også påpeker var norske jøder en upopulær minoritet, noe som bidro til å trekke et skille mellom motstandsbevegelsens interesser og jødenes skjebne. Det skulle ta flere tiår før holocaust også ble norsk historie, jødene fikk økonomisk oppreisning og en offentlig unnskyldning for det norske politiets sentrale rolle i deportasjonene.

Som ventet er enkelte faghistorikere allerede på krigsstien med kritikk av Marte Michelet og hennes bok. Hun beskyldes for å ha spisset sitt materiale, for å ha tatt for lite hensyn til etterlatte i omtalen av sentrale personer, og for selektiv kildebruk. Det vil være verdifullt om vi får en faglig og offentlig debatt om det konkrete innholdet i Michelets bok. Ikke minst om en slik debatt tar inn over seg at historien om krigen i Norge 1940 – 1945 ikke er ferdig fortalt.

Marte Michelet bryter ny mark når det gjelder innsikt i de norske jødenes skjebne under krigen. Men det er ikke nytt at fortellingene om krigen stadig må utvides eller fornyes. Det har skjedd med den nesten glemte krigen i Nord-Norge på Litza-fronten. De kommunistiske partisanene har bare nylig fått en takk fra det norske samfunnet. Det tok utrolig mange år før krigsseilerne fikk den plassen de fortjener. Over 100 000 krigsfanger på tvangsarbeid i Norge var i tiår ignorert av historikerne. Krigsprofitørene har sluppet nokså lett unna, men vi har etter hvert fått mye materiale om våre hjemlige NS-folk og frontkjemperne. Det er ikke mange dager siden statsminister Erna Solberg ba om unnskyldning til norske kvinner som ble utstøtt fordi de fikk barn med tyske soldater.

Det er i et slikt perspektiv vi må motta en ny, smertefull og mer utleverende beretning om hjemmefronten og jødene. Noen er redd for at glansbildene av nordmenn under krigen skal slå sprekker. De tror det vil svekke forståelsen av de grunnleggende motsetningene og de menneskelige utfordringene under okkupasjonen. Jeg mener den frykten er grunnløs. Krigens grunnleggende karakter står fast: Norge ble overfalt og okkupert, nazi-diktaturet ble innført, NS-folkene som gikk fiendens ære var forrædere, motstandskampen hjemme og ute var livsviktig, ikke minst for grunnideen om Norge.

Innsikt i krigens dilemmaer, de vanskelige valgene, grusomhet og menneskelighet, nederlag og seire er ingen trussel mot noe av dette. Tvert imot kan en bok som den Michelet har skrevet, gi noe mer enn mer innsikt i fortida. Historien om Norges Holocaust er også viktig i vår tid. En ny bølge av antisemittisme har i lengre tid feid over Europa og USA. Ny nasjonalisme og etnisk identitet er på rask fremmarsj. Her hjemme har debatten om migrasjonen tilslørt at mange asylsøkere har et reelt behov for beskyttelse mot undertrykking og forfølgelse.

Det angår også oss.