Sviket

Mandag 6. august var jeg, dypt sjokkert, vitne til den skandaløse behandlingen, eller mangel på sådan av Ali Farah i Sofienbergparken. Jeg opplevde ambulansepersonell og politi på stedet som arrogante og bryske i sin framferd ovenfor alle oss som var til stede. Det er mitt bestemte inntrykk at disse offentlige tjenestemennene ankom stedet med fordommer og en forutinntatt holdning til hva ”dette dreide seg om”. Jeg har dessverre sett lignende episoder mer enn en gang før. Dette hadde aldri tror jeg, skjedd en hvit familiefar i Frognerparken, ikke i Sofienbergparken heller for den saks skyld.

Jeg har i ettertid blitt sitert i media på ”at forskjellsbehandling er utbredt” og at ”personer med minoritetsbakgrunn, med rusproblemer eller psykiatriske diagnoser stiller bakerst i køen”. Jeg vet at jeg med dette har såret dyktige kollegaer i ambulansetjenesten og jeg ble selvfølgelig ikke sitert på at jeg gjennom åtte år som sykepleier i rusomsorgen i Oslo stort sett har hatt et godt samarbeid med ambulansetjenesten, AMK og Oslo legevakt.

Men historiene fra mine pasienter om dårlig behandling og nedlatende holdninger, og episoder jeg selv har vært vitne til opp gjennom årene er så altfor mange til å feie det under teppet nok en gang. Det handler om alvorlig syke pasienter som ikke engang har fått komme inn døra på Oslo legevakt for deretter via Feltpleien blitt direkte innlagt til langvarige sykehusopphold. Mennesker med dårlige norskkunnskaper som har blitt møtt med utålmodighet, uhøflighet og frekkhet når de har prøvd å ringe etter medisinsk hjelp. Pasienter som har blitt skrevet ut altfor tidlig fra sykehus uten avtalt oppfølging. Jeg har selv kanskje ved noen anledninger oppført meg klanderverdig og vet at pasienter av og til har følt at de ikke har fått god behandling.

Fordommer og forskjellsbehandling forekommer ofte. Ikke bare hos ambulansetjenesten, AMK og Oslo legevakt, men i hele helse- og omsorgssektoren, mitt eget felt rusomsorgen inkludert. Det skjer hver dag og det handler om forutinntatte oppfatninger, oppgitte blikk og gester, språkbruk, mangelfull informasjon, maktmisbruk, feilprioriteringer, tilgang til helsetjenester og dårlig eller manglende medisinsk behandling. Det rammer først og fremst mange pasienter med minoritetsbakgrunn, pasienter med rusproblemer og psykiske lidelser, men også pasienter med overvektsproblematikk, arbeidsledige og sosialklienter. Er du hvit, høyt utdannet og med en godt betalt jobb møter du som regel en annen velvilje og høflighet.

Undersøkelser har vist at de pasienter som helsepersonell oppfatter som vanskelige er pasienter med en annen kulturbakgrunn, med rus- og / eller psykiske problemer og pasienter med alvorlige og sammensatte sykdomsbilder. Altså de pasientene som mest trenger vår hjelp og omsorg. Forskning på tilgang til helsetjenester viser at den er ikke den samme for alle. Sjansen for å for eksempel bli henvist raskt til utredning og behandling hos spesialisthelsetjenesten er mye bedre for en person med høy utdanning og inntekt. Vi har ikke et helsevesen hvor alle får en likeverdig behandling. Hva kan gjøres med dette?

Vi må få kartlagt utbredelsen av rasisme og diskriminering i helsevesenet. Både ved undersøkelser av ansattes fordommer og holdninger og hvordan dette fører til forskjellsbehandling, og undersøkelser av pasienttilfredshet og da særlig hos ovennevnte marginaliserte grupper. Det blir spennende å følge regjeringens arbeid framover.

Det må forskes mye mer på tilgjengelighet til helsetjenester og hvordan denne eventuelt er skjevt fordelt i befolkningen. Regjeringen sier i St.meld.nr.20 Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller at de ønsker å prioritere kunnskapsbehovet på dette området høyt.

Det må gjøres mye enklere og mindre byråkratisk for pasienter å klage på uverdig behandling, rasisme og diskriminering. Det er veldig vanskelig for pasienter å si i fra. Både fordi man som syk og hjelpetrengende er så prisgitt hjelperne, men også fordi man ofte møter lite gehør når man forsøker å formidle sine klager.

Ledere på alle nivåer i helsevesenet må bli mye mer bevisst på at fordomsfulle holdninger og forskjellsbehandling forekommer til stadighet og slå ned på det når det skjer. De få historiene som når media er bare toppen av et isfjell.

Sist, men ikke minst må hver og en av oss som er tilknyttet helsevesenet ta et oppgjør med egne og andres fordommer og til stadighet minne oss selv på de yrkesetiske retningslinjer og verdier som skal prege vår behandling av alle pasienter. Det må også legges til grunn en helt annen praksis internt for å melde avvik, feilbehandling og utilbørlig oppførsel hos helsepersonell. Det eksisterer en lojalitetskultur som gjør det altfor vanskelig å kritisere kollegaer og ledelse. Dette fører til unnfallenhet hos den enkelte av oss og er et svik mot pasienten. Hadde jeg fremdeles vært ansatt i helsevesenet er det tvilsomt om jeg hadde turt å la meg intervjue av media, eller skrive denne artikkelen, etter den tragiske hendelsen i parken.

Det er ofte tøft og belastende å jobbe i helse- og omsorgssektoren, og derfor har alle ledere et stort ansvar i forhold til å ta vare på sine ansatte. De må sørge for at ikke hverdagen blir for belastende og stressende i det lange løp, og at det er nok rom og tid for faglig påfyll og veiledning. Helsevesenet i dag står ovenfor større utfordringer enn noen gang når det gjelder mangfold av pasienter, sykdomsbilder og behandlingsalternativer. Det er da særdeles provoserende å høre politikere snakke om at vi trenger mange tusen nye hender i helse-og omsorgssektoren. Det trengs hender, men også et godt hode, mye kunnskap, fysisk og mental styrke og et stort hjerte for å gjøre en god jobb!

Historiene som når media er bare toppen av et isfjell