Sviktende kontroll

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

KRISTNE FRISKOLER OPPSTÅR i skjæringspunktet mellom religionsfrihet og retten til utdanning. Foreldre og verger har «frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning», som det heter i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 18. Samtidig slås det fast at retten til utdanning «ikke skal gripe inn i personers og organisasjoners frihet til å opprette og lede utdanningsinstitusjoner.» (FNs barnekonvensjon artikkel 29). Begge disse menneskerettighets-bestemmelsene er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven. Det innebærer at foreldre i Norge har rettslig krav på å få undervist sine barn ved kristne friskoler, enten ved eksisterende skoler eller ved selv å opprette slike skoler. Norge har fulgt opp disse kravene gjennom friskoleloven og opplæringsloven. Selv om kristne friskoler vernes av menneskerettighetene, betyr ikke at det at myndighetene er forhindret fra å stille vilkår til skolene. Barnekonvensjonen slår fast at undervisingen på friskolene skal være i samsvar med eventuelle nasjonale minimumskrav som statene har fastsatt (artikkel 29). Og friskolene skal følge barnekonvensjonens krav til innholdet i undervisningen. Det siste innebærer at statene ikke bare kan, men skal, stille krav til friskolene.

NOEN SLIKE KRAV til skolene følger av menneskerettighetene. Statene er forpliktet til å gi undervisning som blant annet tar sikte på «full utvikling av menneskets karakter og forståelse av dets verdighet, og skal styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter.» (FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 13). Barnekonvensjonen følger opp med at utdanningen skal «forberede barnet til et ansvarlig liv i et fritt samfunn i en ånd av forståelse, fred, toleranse, likestilling mellom kjønnene og vennskap mellom alle folkesalg, etniske, nasjonale og religiøse grupper og personer som tilhører urbefolkningen.» (Artikkel 29). Denne siste formuleringen er kopiert inn i friskoleloven av 2003( § 1-1). Menneskerettighetene spør ikke etter innholdet i lover og forskrifter, men hvordan menneskerettighetsbeskyttelsen er i praksis. En rapport utarbeidet av Redd Barna skisserer alvorlige problemer («Til tross for tro», april 2005). Menigheter og foreldre nekter ifølge rapporten barn i isolerte trossamfunn å omgås andre barn. Disse barna blir ytterligere isolert fra omverdenen dersom de plasseres i friskoler. Barn som har brutt ut, anmoder myndighetene om å følge opp og kontrollere både skoler og barnehager langt strengere enn i dag. En pågående debatt i Danmark vitner om tilsvarende forhold der.

AVISOPPSLAG FORTELLER at «elever helt ned til 6-årsaldren tvinges til å tale i tunger under morgensamlinger ved skolen» (Aftenposten 16. september 2005). Andre motsetter seg denne virkelighetsbeskrivelsen med formuleringer som at det «kan stilles spørsmål ved tenke- og trosfriheten ved alle skoler, også de offentlige.» (Dagen 23. september 2005). Forholdene som beskrives i Redd Barnas rapport og i avisoppslagene står etter mitt skjønn i klar konflikt med de kravene som menneskerettighetene - og friskoleloven - stiller til en offentlig godkjent friskole. Det er de nasjonale kontroll- og sanksjonsmekanismene som svikter. Redd Barna sendte er brev til statsminister Kjell Magne Bondevik 14. april 2005 hvor de mot denne bakgrunnen ba om en styrking av tilsynet med de livssynsbaserte friskolene. Statsråd Laila Dåvøy besvarte nylig brevet fra Redd Barna. Hun slår fast at det er «styret for skolen som har det øverste ansvaret for at skolen blir drevet i samsvar med gjeldende lover og forskrifter.» Hun fremhever at tilsyn og kontroll med friskoler er delegert til Fylkesmannen. Og videre: «Utdannings- og forskningsdepartementet legger til grunn at Fylkesmannen fører tilsyn med at friskolene driver i samsvar med offentlige krav og forutsetningene for godkjenningen.»

DENNE TILNÆRMINGEN tar ikke tilstrekkelig hensyn til Norges menneskerettslige forpliktelser. Det holder ikke for norske myndigheter å «legge til grunn» at kontrollen fungerer, når klager fra enkeltpersoner og oppslag i medier viser at krenkelser forekommer. Norske myndigheter står til ansvar for resultatet, og er forpliktet til å rydde opp i situasjonen. Fylkesmannens tilsyn er «stikkprøvebasert, og først og fremst basert på klager og henvendelser.» (Aftenposten 16. september 2005). Det er ingen enkel oppgave å føre tilsyn med at en kristen friskole fyller lovens krav. Gjennomgang av læreplaner, læremidler og rutiner holder ikke, for det er i den konkrete læresituasjonen at krenkelser mest sannsynlig vil forekomme. En friskole vil opplagt skjerpe seg når kontrollørene fra Fylkesmannen kommer på besøk, og slike besøk vil ofte preges mer av velsmurt omvisning enn som et speil på den reelle situasjonen.

JEG TVILER PÅ et stikkprøvebasert tilsyn av kristne friskoler er tilstrekkelig. Når det stikkprøvebaserte tilsynet i tillegg er basert på klager fra foreldre, vil effekten være enda dårligere. Foreldre som ønsker å la barna fortsette ved samme skole, har ingen interesse i at offentlige myndigheter avdekker kritikkverdige forhold ved deres skole, ofte fordi disse kritikkverdige forholdene er akseptable sett med foreldrenes øyne. Foreldrene vil samtidig bli utsatt for press fra gruppen som står bak opprettelsen og driften av skolen. En «whistle-blower» innenfra er like lite aktuelt. Det er først når krenkelsene når en svært høy alvorlighetsgrad, eller når noen bryter ut av systemet, at Fylkesmannen kan regne med å få inn klager og henvendelser.Tilsynet med friskolene må ta utgangspunkt i at barn har selvstendige menneskerettigheter. De har rett til en utdanning som sikrer menneskelig utvikling, forståelse og toleranse. Samtidig har barna en selvstendig rett til respekt for sitt privatliv, sin religion og til ikke å bli diskriminert. Like viktig er frihet fra indoktrinering.

DET ER STATENS ANSVAR å sikre disse rettighetene. Staten kan ikke skyve foreldrene foran seg, fordi barns rettigheter på dette feltet ofte realiseres på bekostning av foreldrenes interesser. Tilsynsmekanismen må etter mitt skjønn gå langt dypere inn i friskolenes daglige drift enn hva tilfellet er i dag for at den skal kunne fungere tilfredsstillende etter disse forutsetningene. Dette fordrer ikke bare en ressursoverføring til Fylkesmannen, men også utarbeidelse av nye og mer dyptgripende kontrollordninger. Dersom ikke det norske friskolesleppet kombineres med en langt mer effektiv offentlig kontroll, er det barna som blir taperne. Da friskoleloven ble behandlet på Stortinget, krevde opposisjonen «økt vekt på kontroll og tilsyn» (Ap/SP/SV) og «forsterket tilsyn med alle skoler» (Frp) (Innst. O. nr. 1 for 2004-05). Det gjenstår å se hva den nye regjeringen gjør for å realisere disse kravene.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer