«JAKTSESONG»: Filmen har kinopremiere 18. august. Video: Beta Cinema / Another World Entertainment Norway Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Jaktsesong»

Svikter både publikum og seg selv

Agnieszka Holland og Kasia Adamiks «Jaktsesong» kjemper en innbitt kamp mot publikums velvilje.

FILM: Agnieszka Holland og Kasia Adamiks «Jaktsesong» åpner med vakre og stemningsfulle scener fra et polsk dalføre ved grensa mot Tsjekkia. Her møter vi Janina Duszejko, en pensjonert sivilingeniør som bor alene sammen med to hunder, og arbeider deltid som lærer ved en engelskspråklig barneskole. Når hundene en dag plutselig forsvinner, og det begynner å dukke opp lik i skogen, ser det ut som opptakten til et klassisk kriminalmysterium. Så feil kan man ta.

Jaktsesong

2 1 6

Drama, krim

Regi:

Agnieszka Holland og Kasia Adamik

Skuespillere:

Agnieszka Mandat-Grabka, Wiktor Zborowski, Jakub Gierszal, Patrycja Volny m.fl.

Premieredato:

18. august 2017

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

Pokot

«Jegere mot sankere.»
Se alle anmeldelser

Ekstrem forvandling
På sitt beste kanaliserer «Jaktsesong» en atmosfære som sender tankene til Tom Tykwers «Vintersøvnen» og Coen-brødrenes opprinnelige «Fargo»: Det er som om de naturskjønne skogene og det sjarmerende lille bysamfunnet langsomt sniker seg opp og fester kvelertak rundt halsen på publikum. Omtrent midtveis forlater imidlertid regissørene dette sporet; ikke bare bokstavelig talt, i den forstand at de gjør det umulig for publikum å forsøke å oppklare mysteriet på egenhånd, men også tematisk og visuelt.

«Jaktsesong» er en film full av plottwister – faktisk så mange at det virker som om den forsøker å riste publikum av seg. Det er som om regissørene ikke vil at man skal henge med i svingene og rekke å omstille seg før den neste bisarre avsløringen. Og etter hvert byttes også de stilsikre bildene som åpner filmen ut med en forstyrrende bruk av arkivmateriale og komposisjoner som ser ut som om de er hentet fra en tysk tv-film.

Radikal
«Jaktsesong» er en film med et radikalt økofilosofisk budskap – mange vil også hevde et feministisk et – men istedenfor å bygge opp sine resonnementer gradvis, dumper den dem i fanget på publikum på det tidspunktet da sympatien med samtlige rollefigurer er på et bunnivå. Den stakkato dramaturgien skaper et inntrykk av at det er mye som er klippet vekk, og man får gjentatte ganger følelsen av å spole seg gjennom en sesong av en tv-serie.

Det ironiske er at ingenting av dette hadde vært på langt nær like skuffende dersom filmen ikke startet så bra. Men det gjør den, og dermed ender «Jaktsesong» opp med å svikte både seg selv og sitt publikum.