Svikter de fattigste

Er en palestinsk mann mer verdt enn 195 kvinner fra Niger?

Hvorfor mottar en mann fra Palestina 195 ganger mer norsk bistand enn en kvinne fra Niger, verdens fattigste land? FNs dag for fattigdomsbekjempelse som var denne uken er en passende anledning til å undersøke hva det nye statsbudsjettet betyr for verdens aller fattigste.

Lidelse kan ikke prises. Menneskers fattigdom og nød kan vanskelig sammenlignes og veies. Likevel gjøres dette hver dag i norsk bistand. Fattigdommen i verden er enorm, og Norges evne til å bekjempe den er dessverre liten – selv etter statsbudsjettets økning av norsk bistand til 22 milliarder kroner. Norsk bistand må derfor fordeles og prioriteres etter kriterier som er politisk bestemt.

I Soria Moria-erklæringen lover regjeringen å «øke Norges innsats for fattigdomsbekjempelse og å kjempe for mer rettferdig fordeling». Regjeringen gir også «full støtte»til FNs tusenårsmål om å halvere ekstrem fattigdom innen 2015. De som følger debatten hører løftene igjen og igjen. «Kamp mot fattigdom er kjernen i alt vi gjør innenfor utviklingsfeltet», skrev Utviklingsminister Solheim i en kronikk i Klassekampen.

Derfor er det naturlig å anta en sammenheng mellom fattigdom og fordeling av norske bistandskroner. Men her ser vi en stor forskjell på ord og handling. Hvis man undersøker regjeringens geografiske satsning, er det tydelig at fattigdomsbekjempelse er et langt mindre viktig kriterium enn regjeringen selv hevder:

Fjorårets årsrapport om Norsk Bistand viser at politisk viktige land som Palestina og Afghanistan fikk henholdsvis 563 og 415 millioner i 2006. Niger - så uviktig i utenrikspolitisk hensyn at landet ikke berøres i rapporten - fikk så vidt vi vet bare rundt 10 millioner. Palestina, rangert som middels på FN utviklingsindeks, mottok 156 kroner per person i 2006. Niger, verdens absolutt fattigste land etter samme skala, mottok 80 øre per person.

FNs utviklingsindeks forteller oss at verdens fem fattigste land er Niger, Sierra Leone, Mali, Burkina Faso og Guinea-Bissau. Av disse er bare Mali norsk samarbeidsland. Samtidig ser vi at mange hovedmottakere av norsk bistand regnes som mellominntektsland.

Velger verdens rikeste land bort verdens fattigste land? Hvilke kriterier er det som styrer et slikt valg?

Det virker som en selvfølge at bistand skal bekjempe fattigdom. Men fortsatt fins det mange forskjellige ideer rundt hva bistand er og skal brukes til: Antiterror, sikkerhetspolitikk, miljø og klima, olje, energi og investeringer bestemmer i stor grad hvilke land som vinner bistandspenger, og alle internasjonale givere krever i noen grad å få innflytelse hos sine mottakere. I et større perspektiv er det lett å se politisk egennytte i bistand; Norge drar nytte av en verden som er tryggere, rikere, renere og hvor godene er jevnere fordelt. For å oppsummere som Utviklingsminister Solheim gjorde i sin kronikk: «Bistand er politikk!»

PRIORITERT ELLER IKKE?: Palestina er politisk viktig for Norge og fikk 563 millioner i bistand i 2006. Niger er langt fattigere enn Palestina, men fikk bare rundt 10 millioner i bistand i fjor. Foto: SCANPIX
PRIORITERT ELLER IKKE?: Palestina er politisk viktig for Norge og fikk 563 millioner i bistand i 2006. Niger er langt fattigere enn Palestina, men fikk bare rundt 10 millioner i bistand i fjor. Foto: SCANPIX Vis mer

Statsbudsjettet viser ganske tydelig hvilken politikk som skal prioriteres i norsk bistand: «Tiltak som bidrar til å oppnå fred og stabilitet, legger grunnlag for økonomisk utvikling, investering og handel, samt tiltak for å håndtere miljø-, klima-, migrasjons-og helseutfordringer prioriteres». «Den største trusselen verden står ovenfor i dag er klimaendringene», konkluderer regjeringen, og lover økt innsats mot klimaendring gjennom bilateralt samarbeid, forskning, næringslivssamarbeid og multilaterale klimainitiativ.

Ingen bestrider at dette er svært viktige saker – men hvor er fattigdomsbekjempelsen blitt av? Både tørken i Øst-Afrika og flommen i Sør-Asia kan være direkte følger av klimaendring, men de mest utsatte i slike katastrofer er fattige og sårbare mennesker som trenger hjelp til å skape et tryggere liv for seg og sine. Tilpasning til de negative konsekvensene av klimaendringene er for verdens fattigste minst like viktig som vestlige lands utslippsreduksjoner. Bare på svært lang sikt kan man forestille seg at forskning og næringslivssamarbeid mot klimaendring skal ha en direkte innvirkning på deres liv. Målsettingen med klimatiltak over bistandsbudsjettet er hovedsaklig å redusere mottakerlandenes utslipp, noe som også kommer Norge til gode. Det virker klart at slike prioriteringer i hovedsak følger norske politiske mål, snarere enn de mest sårbares behov. Skal satsing på klima komme på bekostning av fattigdomsbekjempelse?

Fred og stabilitet er en annen fremtredende målsetting. Det har lenge vært en klokketro i norsk politikk på at rollen som fredsnasjon gir lille Norge en mulighet til å styrke sin egen posisjon internasjonalt, og bistandsbevilgningene til Afghanistan og Palestina speiler dette. Regjeringen hevder også at fred er et nødvendig kriterium for økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse. Det er nok minst like viktig for regjeringen å styrke Norges internasjonale påvirkningskraft – men å bruke bistandspenger til å oppnå dette kommer på bekostning av andre, mindre glamorøse prioriteringer. Som for eksempel fattige kvinner i Niger.

Det er svært mye fattigdom både i Palestina og Afghanistan, men rettferdiggjør dette at midler taes fra langt fattigere mennesker i Mali og Niger? Flere land mister nemlig bistand fra Norge grunnet ny satsing i Afghanistan. Det må også være lov å påpeke at norske bistandsmidler til fredsmekling har vært langt mer effektive til å styrke Norges internasjonale prestisje enn de har vært til å skape varig fred – eller bekjempe fattigdom.

Regjeringen gjør mye riktig i statsbudsjettet: Bistanden økes til 0,98 % av BNI og målet om 1 % av BNI innen 2009 er innen rekkevidde. Satsing på kvinner og likestilling styrkes. Humanitær bistand økes. Satsingen på klima, miljø og fred er også svært viktig både innenlands og utenrikspolitisk.

Men fra et bistandsfaglig perspektiv skaper dagens fordelingsnøkkel en overhengende fare for at de fattigste av de fattige blir glemt, til fordel for utenrikspolitiske hensyn som i stor grad er i norsk egeninteresse. Hvis de fattigste blir glemt i bistandsbudsjettet har norsk bistand et alvorlig moralsk problem.

Er formålet med norske bistandspenger å kjøpe utenrikspolitisk innflytelse og fremme politiske saker som har større relevans for Norge enn for verdens fattigste? Konsekvensen kan være at fattigdomsbekjempelse for de mest sårbare blir en nesten tilfeldig konsekvens av norsk bistand.

Svikter de fattigste