Anmeldelse «Norske kvinner i krig 1939-1945», Mari Jonassen

Sviktet av Norge

Endelig får motstandskvinnene den oppmerksomheten de fortjener.

LEDEREN: Milorgleder Eva Jørgensen under fredsfeiringen på Hamar 17. mai 1945. Da Milorg ble feiret i Oslo noen uker seinere, ble hun ikke invitert. Foto: Hentet fra boka «Norske kvinner i krig 1939-1945»
LEDEREN: Milorgleder Eva Jørgensen under fredsfeiringen på Hamar 17. mai 1945. Da Milorg ble feiret i Oslo noen uker seinere, ble hun ikke invitert. Foto: Hentet fra boka «Norske kvinner i krig 1939-1945» Vis mer

«Norske kvinner i krig 1939-1945»

Mari Jonassen

Sakprosa, historie

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2020

«Imponederene dokumentasjon, spennende lesning»
Se alle anmeldelser

BOK: «Det var ei forferdelig tid, ei lykkelig tid som jeg håper aldri kommer igjen!» Slik svarte Lise Fougner da hun mange år seinere ble intervjuet om sitt illegale motstandsarbeid under krigen. Fougner var sentral i Milorg; hun var et viktig bindeledd i kommunikasjonen mellom Hjemmefrontens ledelse og regjeringen i London. Hun var en av de utallige norske kvinnene som i ettertid er kommet i skyggen av «gutta på skauen».

Narrativet om krigen i Norge kom for en stor del til å handle om de uredde typene i eplenikkers og anorakk som forfrøs tærne i våt snø mens de ventet på flyslipp fra England. Forestillingen om kvinner i krig handler mer om mødre som kokte kaffe i ruinene. I virkeligheten var kvinneandelen på mellom 10 og 15 prosent av de 48 000 personene som utgjorde Hjemmestyrkene. Mørketallene antas å være store. Men kvinnene figurerer stort sett som fotnoter i litteraturen om den tyske okkupasjonen av Norge.

Et historisk verk

Med bokprosjektet «Norske kvinner i krig 1939-1945» har historiker Mari Jonassen gjort en formidabel jobb med å dokumentere innsatsen til navngitte kvinner og deres historier som i ettertid har vært underkommuniserte. Det er blitt et historisk verk som demonstrerer at kvinnene gjorde motstand i langt høyere grad enn det som har vært kjent.

Mari Jonassen henviser til nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj som i boka «Krigen har intet kvinnelig ansikt» beskriver årsakene til kvinnenes taushet. Krigserfaringene passet ikke inn i datidas kjønnsrollemønster. De skulle ta seg av hjem og barn. Heller ikke for de norske kvinnene passet det å ha spionert, drevet skytetrening eller loset flyktninger over til Sverige.

Ikke funnet verdig

Et klassisk eksempel er historien om Eva Jørgensen som var Milorg-leder i distrikt 25 på Hedmarken. Hun sto og vasket underbuksene til mannfolkene i gruppa da fredsbudskapet kom. Da signalet gikk om at det var trygt for lederen å komme ned fra skjulestedet, samlet hun troppene og marsjerte foran 1200 mann gjennom Hamar om kvelden 9. mai. Men da Hjemmestyrkene arrangerte parade i Oslo i juni, to dager etter kongefamiliens hjemkomst, og inviterte 1500 Milorg-soldater fra hele landet til å marsjere opp Slottsbakken, fikk ikke Milorg-leder Eva Jørgensen være med. Det var «gutta» som skulle feires.

«Hun som hadde tatt ansvar og fått bygd opp gruppen igjen etter at den var blitt knust av Gestapo sommeren og høsten 1944, ble ikke funnet verdig til å ta imot kongens heder. Skuffet og såret reiste Milorg-lederen i D25 likevel inn til Oslo. Sammen med venninnen sto hun på Slottsplassen og så Milorg-jegerne fra Hedmark, kameratene hun hadde ledet gjennom et halvt år, defilere forbi», skriver Mari Jonassen.

Manglet uniform

Mange valgte tausheten og anonymiteten. Milorg-soldat Sigrid Nitter Rugesæther opererte i Sogndalsfjellene i månedsvis på vinteren 1945 under dekknavnet «Eva». Hun ble invitert til å delta i paraden på Slottsplassen, men avslo fordi hun ikke hadde uniform, bare en slitt kjole som ikke kunne vises fram for kongen og folkemengden. Hun ventet i 40 år med å fortelle om sine krigsopplevelser. Først i 2000 fikk hun Deltakermedaljen. Eksemplene er mange. Nå får de en betimelig oppreisning i Mari Jonassens bok.

Filolog og motstandskvinne Helga Stene har gjentatte ganger påpekt om krigslitteraturen at det fantes flere hyllemeter med bøker skrevet av menn om menn, men bare centimeter om og av kvinner. Hvert år siden 1949 hadde hun sendt søknader til Norges allmennvitenskapelige forskningsråd om støtte til å skrive om norske kvinners krigsinnsats. Hun fikk avslag 17 år på rad. I historikeren Olav Ristes 800 sider lange tobindsverk «London-regjeringa» (1973 og 1976) er bare to kvinner oppført i det omfattende personregisteret. Den ene er den sovjetiske ambassadøren til Sverige, Aleksandra Kollontaj. Den andre er Unni Diesen, Norges første sosialøkonom, tidligere førstesekretær i Handelsdepartementet og en av arkitektene bak Nortraship-fondet. Riste beskriver henne som «ei ung og livleg dame som var dotter til Kommanderende admiral Henry Diesen.»

IMPONERENDE: Historiker og forfatter Mari Jonassen har gjort en imponerende jobb med å samle informasjon om de mange kvinnene som deltok i motstandsarbeidet i Norge under andre verdenskrig. Foto: Tine Poppe
IMPONERENDE: Historiker og forfatter Mari Jonassen har gjort en imponerende jobb med å samle informasjon om de mange kvinnene som deltok i motstandsarbeidet i Norge under andre verdenskrig. Foto: Tine Poppe Vis mer

Imponerende

Mari Jonassen dokumenterer derimot ettertrykkelig hvilke kvinner som gjorde hva i London, i Stockholm, i Milorg, i XU, på Grini, i Ravensbrück, i Finnmark. Her er lottene, krigsseilerkvinnene, sanitetskvinnene, sykepleierne, studentene og husmødrene skildret i aksjon med hemmelige aviser, radiosendere, kodete meldinger innsydd i kåpestoffet, med blåsyreampuller i lomma og med pistol i nattbordskuffen.

I tillegg til at research og dokumentasjon er imponerende, er boka rett og slett spennende lesning. Her snakker vi om fortjente heltinner.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer