Sviktet Nansen i 1905?

Fridtjof Nansen (1861-1930) – navnet ruver. Selv om han ikke nådde Nordpolen, så er hans ry som polfarer viden kjent. Hans akademiske karriere er like oppsiktsvekkende, og startet da 22 år gamle Nansen som student i marinbiologi ble ansatt som kurator ved Bergens Museum. Forskningens kår i fattige Norge på 1880-tallet var – om mulig- enda skrinnere enn i styrtrike Norge av 2008, og Nansen måtte derfor be om et privat lån på 700 kroner av sin far for å kjøpe et Zeiss-mikroskop til studier av slimålens nervesystem.

Nansen formulerte en hypotese for hvordan nerveceller kommuniserer – altså en nevrobiologisk forklaring på tenkningens mysterium – som sies å ha vært like dristig i sin samtid som hans etterfølgende polare ekspedisjoner. Nansens publikasjoner var nemlig grunnleggende for nevrondoktrinen som sier at hjerneceller kommuniserer via kontaktpunkter, eller synapser. Nansen fikk aldri se en synapse fordi det krever et elektronmikroskops oppløselighet. I 1897 ble han utnevnt til professor i zoologi ved Universitetet i Kristiania, og Nansens påfølgende nitide observasjoner som polarforsker kvalifiserte til professorat i oseanografi ved samme universitet i 1908. Så vel i nevrobiologi som i oseanografi anerkjennes professor Nansen som en pioner.

Nansen levde i sannhet opp til at suksess skal man ikke hvile på, men tvert imot bygge videre på. For Nansen var ikke ærgjerrighet noe mindreverdig motiv såframt den bringer ny kunnskap, men det var av medmenneskelighet og nestekjærlighet at han kastet seg inn på den utenrikspolitiske arena. Som statsmann – Nansen ville nok ha forbeholdt seg å bli oppfattet som politiker- satte han dype spor etter seg. Etter første verdenskrig organiserte Nansen hjelp til millioner av russere i landflyktighet som følge av verdenskrig, borgerkrig og revolusjon. Bolsjevikenes jordreform og Vestmaktenes blokade førte til hungersnød i Sovjet-Russland. Selv om Nansen opplevde betydelig politisk motstand så vel i Norge som internasjonalt, ble flere hundre tusen russere reddet fra å sulte eller fryse i hjel. Seinere – i egenskap av Høykommisær fikk Nansen også utstedt nødpass, såkalte Nansen-pass, for repatriering av hovedsakelig russiske og etter hvert også armenske flyktninger og krigsfanger. Armenerne var på flukt etter å ha opplevd at inntil 1.5 millioner landsmenn ble drept av tyrkerne i det ottomanske riket i 1915 – 16. Ikke ufortjent ble Nansen tildelt Nobels fredspris i 1922.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva så med Nansen i 1905? Hans engasjement og innflytelse i inn- og utland ble avgjørende for utformingen av vår statsform. Tross all min beundring for Nansen, så forundrer det meg at han gikk inn for et monarki og selv takket nei til presidentembetet. Som fremragende vitenskapsmann burde Nansen med all respekt ikke kunne akseptere at embeter bekles ved arv framfor kvalifikasjon. Videre framstår monarkiet for meg i det minste som en anakronisme, og i ytterste forstand som en provokasjon med tanke på menneskers likeverd. Tenk for en start unge Norge kunne fått med en mann av Nansens format som president! Riktignok aksepterte Nansen kun et konstitusjonelt monarki, underforstått et vingeklippet sådan uten politisk makt. Historisk er monarkiet like fullt etter mitt syn levninger av et aristokrati som har undertrykt og bemektiget seg på bekostning av det med monarken likeverdige mennesket. Grunnloven av 1814 utmerket seg nettopp ved tanken om menneskers likeverd.

Hvordan kan jeg så tilgi Nansen? Hvis man går mer nyansert til verks, så vil man finne at Nansen – ikke overraskende – hadde veloverveide grunner for sitt valg.

Unionsoppløsningen fra Sverige i 1905 hadde sin forhistorie i kampen for et norsk konsulatvesen. Behovet for egne norske konsuler aktualiserte seg på 1890-tallet etter at Sverige ensidig sa opp sin frihandelsavtale med Norge. Grunnet konkurranse om felles handelspartnere, følte ikke norske kommersielle interesser seg tilstrekkelig ivaretatt av de etablerte svenske konsuler. Norsk skipsfart hadde også vokst seg fire ganger større enn den svenske. Fridtjof Nansen benyttet sine omfattende og viktige kontakter som vitenskapsmann og polfarer samt sin stilling som norsk sendemann i London, til å framføre Norges sak. I The Times og i norske aviser skrev han at Norges rett til egne konsuler var nedfelt i Grunnloven og at en nektelse av dette var et overgrep. Konsulatsaken fikk i den politiske verden større symbolsk betydning ettersom den kom som en videreføring av svenskenes eget oppgjør mot kongens kontroll med den svenske utenrikspolitikken, som endte med opprettelse av en svensk utenriksminister. Dette demokratiske framskritt kom kun svenskene til gode ettersom deres utenriksminister ikke var i formell posisjon til å ivareta norsk utenrikspolitikk. En annen sak er at Norge lett kunne bli forfordelt av en svensk utenriksminister. Nansen var i utgangspunktet ikke for oppløsning av unionen, men kravet om norsk selvstendighet ble bare forsterket av den svenske regjeringssjef Bostrøms manglende forståelse for de norske krav, karakterisert som «lydrikepunktene». 7. juni 1905 erklærte derfor Christian Michelsen at kong Oscar II var avsatt som Norges konge. Nansen hadde da i flere år vært tydelig i både taler og artikler i sin støtte til Michelsen.

Hva nå, unge Norge? Kravet om norske konsuler hadde vokst til oppnådd norsk selvstendighet. Michelsen og Nansen ønsket å konsolidere. Nansen skrev avisinnlegg og holdt foredrag i tida fram mot den ikke-allmenne folkeavstemningen i november 1905 om statsform hvor 259 563 inklusive Nansen ønsket monarki, 69 264 republikk. Grunnet behov for rask internasjonal anerkjennelse argumenterte Nansen for monarkiet som en hastesak. Republikk forutsatte Grunnlovsendring med den forsinkelse det innebar og kunne i ytterste forstand omstyrte Grunnloven. Våre nærmeste allierte var monarkier. Kronprins Carl av Danmark ble så tilbudt tronen etter at hans svenske navnebror og svoger hadde takket nei. Alliansen med England var sikret gjennom kronprins Carls kone Maud, som var datter av den engelske konge.

Nansen framholdt at republikanerne framstod splittet, noe som i seg selv kunne destabilisere unge Norge. Han påpekte videre at det konstitusjonelle monarki historisk var yngre og følgelig mer moderne enn republikken som statsform. Nansen som i 1880-åra var tilsluttet Radikale Venstre, et parti som framholdt republikken som idé, var imidlertid også blitt mer konservativ og hevdet at å innføre republikk ville være at «omstyrte Norges 1000 år gamle kongestol». Han karakteriserte dette som «Rodhuggeri». Nansen innrømmet imidlertid at hans standpunkt var fornuftspreget, og selv kronprins Carl av Danmark hadde oppfattet Nansen som republikaner. Nansen sa: «Jeg forstaar godt, at mange, som ikke har overtænkt Spørgsmålet saa nøie, som tænker paa sine unge Dages idealer, og hva vi sværmede for dengang, da Politikk for os var mer Idealer enn Realitet, at disse Folk sværmer for at indføre Republikk». Nansen konkluderte imidlertid som følger: «Hvad vi nu trenger er en snarlig Afgjørelse af Statsformen. Kunde vi indføre en brugbar Republik i morgen, saa hellere det end Kongevalg om et Aar, hvis det kunde bringe stabile Forhold og var tilladeligt efter Grundloven. Da saa ikke er Tilfælde foreligger intet Valg».

Nansen ble Nansen fordi han var idealist. I 1905 tillot han ikke seg selv av fornuftsmessige grunner å velge republikken Norge. Ville han ha valgt monarkiet i 2008? Neppe. Er det ikke på høy tid å velge det som er riktig, og avvikle det som kanskje var nødvendig for over hundre år siden?