Svimmel

Utdrag fra diktsamlingen av høstdebutant Sarah Selmer.

Lukker døren, låser, skrur på kranene, lar vannet renne i den hvite vasken, i karet. Fryser, hører tennene i munnen, harde tenner i en myk kropp, kroppen er hud, blod, celler, hører den fryse, hører tennene snakke: Skal vi leke gjemsel, skal vi leke steinalderen? Kroppen forfører. Kroppen står. Under ull, bomull, kunstsilke. Under genseren hører du tennene snakke.

Står jeg helt stille, føttene verker, legger og lår er som støpt ned i gulvet, i gråtung betong, treverk, gulvet dekker meg helt opp til navlen og lyset blinker med seksti sekunders mellomrom. Jeg tar tiden, teller på fingrene, seks ganger ti fingre, en finger for hvert sekund. Lys -- ikke lys, lys. Elektromagnetiske bølgebevegelser, kulden fra gulvet, skjør porselen, glatt, jeg har mistet følelsen i beina, jeg er trett, jeg vil legge meg ned, sove i sølv, jeg vil flyte med håret, under vann, over, under igjen. Bare lyset forplanter seg rettlinjet.

Stemmen likner henne. Hvitt fjes, resten kropp. Hun er ute med blikket, munnen, hun surrer, diller, flirer. IF YOU EVER GET CLOSE TO A HUMAN. Hun tygger på noe hardt, tennene er harde. Hun er ett, hun er to, tre, fire. Statisk. Saltet gjør leppene såre, leppene er hovne. Hun spytter. Gjentar. Spytter. BE READY TO GET CONFUSED. Når lærte hun å svømme sist? Har hun noen gang vært et barn? Solen graver dype hull i sjøen, hun går under, over, under igjen. Glemmer seg selv mellom øynene.

Hun sier ingenting, ingen snakker nå. Øyet i munnen, huden er så myk rundt øyet. Tungen synker dit hun mener hjertet ditt er. SHE SLIPS SHE SLIDES SHE DON'T KNOW WHY. Det er ikke et spørsmål. Hun er her. Mellom dine lår. Det glatte håret, halsen er tynn. Synge eller tie, hun bestemmer ikke selv. Hun sprer og sprer seg igjen. Løfter. Holder. Løfter. I munnen, øyet ditt som ikke ser.

Jeg lager en kropp, tvinner den, snur den, vrir den under det blanke baderomslyset. Forsiktige krøplingpiruetter over porselensflisene. Når jeg holder pusten hører jeg huden fryse. Kan jeg telle tennene som faller i hånden og vite at tallet stemmer? Kan jeg være deg og meg og likevel samle flisene under meg i symmetriske mønstre? Enkelte ganger, når jeg lukker øynene og åpner dem igjen, ser jeg drømmene dine bli levende. Og lydene, skritt over gulvet når du ikke får sove. Kanskje er det lungene dine jeg hører.

Dagen er en protese du føyer inn under huden. Den strekker seg fra hodet og ned, hele hundre og sytti centimeter. En meter er strekningen lyset tilbakelegger i et tomt rom på en tre billioners del av et sekund. Andre lengdeenheter interesserer deg ikke. Du er en 60 watts pære som skrues på, lyser, skrues av. Lyset kommer, forsvinner, utløser kriger.

Et falmet Donaldblad på gulvet. Regnet i tunge klaser i trærne. Hun tenker på alle dyrelydene hun kunne imitere som barn. Lyden av en giraff, f.eks.

Vannet er kaldt når du lukker øynene, albuene spisse mot badekarskanten, alle ledd kjennes harde under vann. Håret i en vifte. Lukten av salmiakk. Om du holder pusten enda litt lenger, om alle lyder skulle forsvinne. Huden i trevler der du mener fingrene var, den hvite huden, ru og porøs når du drar den av, i lange flak drar du den av.

Vann i munnen. Vann under øyelokkene. Har du hud, har du mørkere lepper. Du tenker i nervøse sidesprang. Du tenker ikke lenger. Har du tenner, to par føtter, bein. Gjeller som åpner og lukker seg. Dine lår er en lomme.

Jeg må ha sovnet, for jeg våkner vridd, armen i klem. Holder jeg pusten, er det derfor jeg stadig forsvinner? Det mørke i halspulsårene, lyset i taket blinker, øverst til venstre skaller malingen av i lange flak. Hva vet vi om hverandre nå? Nå er våren her, tenker jeg, våren er en forbigåelse. Jeg husker du lo og snakket om lengsel. Omvendt lykksalighet, sa du, en form for simulering.