POLITISK PRESS: Jeg er i dag ikke i tvil om at søknaden om støtte til filmen «Pax» fra min side ville blitt avvist hvis regissøren hadde vært mann med den samme bakgrunnen, skriver Nikolaj Frobenius.

Foto: Grete Bro/Paradox
POLITISK PRESS: Jeg er i dag ikke i tvil om at søknaden om støtte til filmen «Pax» fra min side ville blitt avvist hvis regissøren hadde vært mann med den samme bakgrunnen, skriver Nikolaj Frobenius. Foto: Grete Bro/ParadoxVis mer

Svindel og kvotering

HVA GIKK GALT MED «PAX»? Den viktigste årsaken er at manuskriptet Lars Saabye Christensen skrev - og som utvilsomt var det sterkeste kvalitetskortet i søknaden - ble fullstendig omskrevet av regissøren.

Dagbladet kommer i sin leder lørdag 26. mars med flere sterkt negative karakteristikker og svakt informerte påstander om min rolle vedrørende den norske filmen «Pax». På grunn av dødsfall har jeg den siste uken beklageligvis ikke hatt anledning til å gi en grundigere redegjørelse for min befatning med «Pax».

La meg nå i all enkelhet opplyse avisas lesere på noen punkter.

I kjølvannet av den katastrofale åpningshelgen til den norske storfilmen «Pax», var det flere kommentatorer som spurte hva som gikk galt med filmen. Ingunn Økland spurte direkte (i Aftenposten 24. mars): «Hva sier de som engang trodde på filmen og ga den offentlige midler?» Jeg skal i det følgende forklare min rolle i saken, og redegjøre for mine synspunkter og bakgrunnen for dem.

I 2007 var undertegnede konsulent for prosjektet og var med på å innvilge offentlig støtte til filmproduksjonen. Da det ble stilt spørsmål om min rolle vedrørende «Pax» ble jeg stilt overfor to mulige valg.

1. Jeg kunne gjøre som aktørene som er knyttet til det offentlige virkemiddelapparatet pleier å gjøre; nemlig holde munn og være lojal overfor tidligere arbeidsgiver.

2. Jeg kunne - fristilt som jeg er fra enhver forbindelse til Norsk filminstitutt, fortelle sannheten om hva som lå til grunn for tildelingen. Det sistnevnte alternativet virket - av en eller annen grunn - forlokkende.

Hva skulle så hensikten være med å gå en gammel sak opp i sømmene? Her sto jeg jo åpenbart i fare for gjøre livet surt for filmskaperne samt å skyte meg selv i foten, som Erlend Loe treffende bemerket i en kommentar. Hensikten er enkel, nemlig å finne ut av hva som gikk galt med «Pax» - og reise spørsmål ved sider av norsk filmpolitikk som jeg mener bør diskuteres.

Spørsmålet om radikal kjønnskvotering var særdeles aktuelt på det tidspunktet filmen fikk støtte (2007). Kulturminister Trond Giske sa i desember 2006 at dersom filmbransjen ikke retter opp den skjeve kjønnsbalansen, vil det bli innført radikal kjønnskvotering i 2010. «Hvis ikke virkemidlene fram til da har virket, bør det bli kvotering.»

Dette var en dramatisk kort tidsfrist for å rette opp i dype strukturelle skjevheter som har eksistert i filmbransjen i en årrekke. Bransjen har vært mannsdominert, og de tiltakene som ble iverksatt for å rette opp kjønnsbalansen viste seg å være utilstrekkelige. Radikal kjønnskvotering ville virke. Spørsmålet var om det var mulig å opprettholde kvalitetsnivået samtidig som kjønnsbalansen ble likevektig.

Faktum er at ikke mer enn 15 prosent av prosjektene i min bunke av søknader om produksjonsstøtte hadde regissører som var kvinner. Å omgjøre 15 prosent til 50 prosent på knappe tre år, skulle vise seg å by på utfordringer og skape et vesentlig press på konsulentene i forhold til å finne prosjekter som hadde kvinnelige hovedaktører (manus, regi, produsent eller hovedrolle).

For å understreke alvoret i situasjonen ble alle ansatte i filmfondet påmeldt et obligatorisk seminar hvor en svensk ekspert fortalte om hvordan organisasjonen kunne gå fram for å renske ut mannssjåvinistiske holdninger hos bla konsulentene. Den svenske professoren Anna Wahl sa: “Kvalitetsbegrepet er ikke en absolutt sannhet og kan ikke brukes som argument for at kvinner ikke skal lage film.” Kulturministeren var selv til stede på slike arrangementer og ville sørge for at konsulentene tok trusselen om kvotering på alvor. Det var dette håndgripelige presset alle konsulentene i filmfondet sto under på angjeldende tidspunkt. Dette er bakgrunnen for den vurderingen jeg i 2007 gjør av spillefilmprosjektet «Pax».

Filmkonsulenten vurderer filmprosjekter i forhold til tre hovedsaker. Filmens produsent. Filmens manus. Og filmens regissør. Tilfellet «Pax» hadde på papiret mange sterke sider. Filmens produsent (Paradox) er en av landets aller mest erfarne. Manusforfatter Lars Saabye Christensen likeså. Med hensyn til regissøren Annette Sjursen var jeg usikker. Hun hadde riktignok laget én spillefilm tidligere, Min misunnelige frisør, men var denne oppgaven for stor og kompleks for en regissør med såpass liten erfaring? Burde «Pax» ha vært hennes tredje eller fjerde film? Jeg er i dag ikke i tvil om at søknaden fra min side ville blitt avvist hvis regissøren hadde vært mann med den samme bakgrunnen. Men det var ikke en opplagt sak med «Pax». Filmen kunne ha blitt et medrivende eksistensielt spenningsdrama. Manuset til Saabye Christensen var i mine øyne svært godt og interessant.

Jeg valgte å gi prosjektet støtte etter nøye overveielser. Tungen på vektskålen var dette: Regissøren var kvinne. Hvis kjønnsbalansen skulle bli mer likeverdig var filmfondet nødt til å ta noen sjanser. Problemet var - slik jeg ser det - ikke at konsulentene bar på en skjult uvilje overfor kvinnelige filmskapere, men at det rett og slett var svært få kvinner blant aktørene i de søknadene vi fikk inn. Kjønnskvotering ble de facto praktisert i denne perioden.

Den viktigste årsaken til at «Pax» ikke ble så bra som den kunne og burde ha blitt, er at det manuskriptet Lars Saabye Christensen skrev - og som utvilsomt var det sterkeste kvalitetskortet i søknaden - i perioden etter tildelingen ble fullstendig omskrevet av regissøren, uten at konsulenten ble informert. (Senere utgav regissøren også en roman med samme navn.) Det manuskriptet som gjenstår i den ferdige filmen er så langt fra det manuskriptet som i sin tid fikk støtte, at jeg vil karakterisere det som ugjenkjennelig, rasert.

I den ferdige filmen kjente jeg knapt igjen én replikk fra det originale manuset.

At jeg - som avgått konsulent - ikke ble forevist disse radikale endringene av filmens utgangspunkt, er betenkelig. I en annen bransje ville vi kalt dette svindel. Produsenten burde ha sørget for at tilskuddsgiver fikk mulighet til å godkjenne det faktum at publikum på lerretet fikk møte et helt annet filmatisk univers enn det som var forespeilet i manuskriptets opprinnelige form.

Hadde jeg blitt forevist den ferdige versjonen av «Pax» i min konsulentperiode, ville tilskuddet garantert ha blitt trukket tilbake. Produsenten ville nok nødig risikere dette. Men fra min synsvinkel - som ekskonsulent og manuskriptforfatter - er jeg rett og slett fly forbanna over at filmen endte opp med et manuskript som var så vesentlig mye svakere enn det som fikk offentlig støtte. I framtiden bør NFI utarbeide rutiner som bedre sørger for at den filmen som ender opp på kinolerretene faktisk er omtrentlig lik den som fikk støtte. Eller: Avvikle den problematiske konsulentordningen, og la staten gi støtten direkte til produsentene, slik at de i framtiden selv kan være ansvarlige for bruken av offentlige midler.

Hva gikk galt med «Pax»? Sannsynligvis var det flere ting som gikk galt med denne filmen, ut over overnevnte momenter. Slikt kan skje - og slikt skjer. Men hvis det er ønskelig at offentligheten skal ha et visst innsyn i de prosessene som ligger bak milliontildelingene til filmbransjen, må vi også være forberedt på et visst ubehag.

Jeg føler herved at jeg har anstrengt meg for å gi et sannferdig bilde av min befatning med nettopp disse prosessene.