«Svindelen»

Medrivende, energisk, om enn litt grunt portrett av frekk forfalskner.

FILM: Alle bedragere skjønner det før eller siden: har du først begynt å lyve, må du lyve for å bli trodd. Det er både en vakker og tragisk erkjennelse, og utgjør enten en befriende mulighet, eller en grusom, selvdestruktiv forbannelse. For den amerikanske forfatteren Clifford Irving ble det (som for de fleste notoriske løgnere) begge deler. I 1972 sto han bak en av de mest beryktede forfalskningene i amerikansk historie ved å påstå å ha ført i pennen den mystiske og lyssky industrimagnaten Howard Hughes’ selvbiografi.

Levende

Lasse Hallströms "Svindelen" forteller den usedvanlig medrivende historien om Irvings falskneri og hans uunngåelige fall. Det hele er upåklagelig tett fortalt og kompetent regissert. I hovedrollen gjør dessuten en energisk Richard Gere sin beste prestasjon siden "Days of Heaven" (1978). Som Spielberg viste med "Catch Me If You Can" (2002), og som Orson Welles brukte hele sin karriere på å illustrere: spillefilmer er et eneste stort svindelprosjekt. Nettopp derfor er filmer om bedragere ofte en vinnerkombinasjon.

Overflatisk

"Svindelen" er med andre ord en historie som er blitt fortalt på lerretet flere titalls ganger før. Dessverre benytter ikke Hallström anledningen til å utforske de mer urovekkende menneskelige og filosofiske implikasjonene ved en slik type fortelling. I stedet framstiller han Irving som et pengegriskt barn uten nevneverdig impulskontroll, akkompagnert av en Carsten Byhring-aktig, fomlende sidekick i form av Alfred Molina. Det gir filmen komikk, men forteller oss lite nytt om løgnens mektige appell for oss mennesker, eller det grumsete forholdet mellom sannhet og fiksjon.

Noe av det mest interessante med filmen er derfor reaksjonene etter premieren i USA. Clifford Irving gikk selv ut og hevdet filmen var en fullstendig feilaktig framstilling av de virkelige hendelsene. Akkurat som han hadde noe han skulle ha sagt.