Svinger pisken

Det er befriende å lese en (god) forfatter som gir så helt blanke i det politisk korrekte.

BOK: I den kontroversielle nobelprisvinneren V.S. Naipauls nyeste roman beskrives trygdede alenemødre i England som fete og late, med slemme menn og tykke barn. Barna har ulike fedre, kalles feiltrinn, og lever på potetgull og godteri og pizza og burgere. Likevel er de lukrative, fordi hvert av barna innbringer den promiskuøse moren 60 pund i måneden i trygd. Dette er «mennesker som prøver å være som såpeoperaen på tv og har mistet kontakten med hvem de virkelig er».

Sure oppstøt?

Nå er riktignok karakteristikkene lagt i munnen på en av personene hos Naipaul. Likevel har visse kritikere internasjonalt reagert med «sjokk og vantro» på noe de mener er sure gammelmannsoppstøt. Og sur er Naipaul, ondsinnet også. Selv vil han nok si at han bare beskriver ofre. Ofre for en feilslått sosialistisk Blair-politikk. Og er hans karikerte virkelighetsbilde egentlig så langt fra det vi kan se hver eneste dag på virkelighets-tv? «Slankekrigen» eller «Nanny-hjelpen» der det myldrer av forvirrede barn fôret opp på E-er og potetgull. Naipaul (f. 1932) regnes for å være en særdeles arrogant og gretten type, noe som ikke sier så lite i forfatterverdenen. Han er født på Trinidad som sønn av indiske landarbeidere og tok sin utdannelse i Oxford. Det er nettopp denne blandingen av «høy og lavkultur» som gjennomsyrer alt han skriver; en kulturell og eksistensiell identitetsløshet som spesielt rammer folk fra de gamle koloniene. Naipaul har skrevet reiseskildringer, essay og romaner, men alt med en slags selvbiografisk genreblanding.

Tvetydig

Boka er en fortsettelse av «Et halvt liv» (2002), om inderen Willie Somerset Chandran. Willie er sønn av «en høykastemann snytt for det livet hans gode utseende og herkomst hadde berettiget ham til, og moren, kasteløs og uskjønn, aggressiv på alle måter». Nettopp disse direkte og politisk ukorrekte karakteristikkene er betegnende for denne boka. Men også det tvetydige og, for ensporede lesere, forvirrende i at det var sin «uskjønne» mor Willie elsket, ikke den vakre høykastefaren.Vi møter Willie som noen og førtiåring. Han har vendt hjem fra et goldt attenårs ekteskap i Sør-Afrika, der han overhodet ikke fulgte med i politikken. Nå bor han hos sin revolusjonære søster, som får Willie interessert i indiske Kandapalli. Kandapalli hevder at revolusjonen ikke må være et middelklasseteater, men komme nedenifra, fra folket selv. Willie reiser til India for å delta i geriljakampen. Han havner i gal fraksjon, settes i fengsel, og kommer tilbake til London. Der bor han hos sin rike advokatvenn, mens han har dorsk sex med kona hans. Alt dette med «en dyp, smertelig forståelse av at det ikke var noen virkelig plass i verden for ham - tilbake til denne barndommen da han på enkelte spesielt ulykkelige kvelder så, fullkomment klart, et barnesyn av jordkloden som snurret rundt i mørke, med alle på jorden fortapt».

Harselas

Naipaul er blant dem som har proklamert romanens død. «Magiske frø» er da heller ingen god roman i tradisjonell forstand. Naipaul tar seg liksom ikke bryet med å lage fiksjon. Handlingen er springende og litt stakkato. Ofte kommer Naipaul med proklamasjoner i stedet for å skildre. Fremst av alt harselerer han: Med de «halvt troende, halvt løgnaktige» revolusjonære. Med islamisten som deler menneskeheten inn i dem som spiser gris og dem som ikke gjør det. Med den ekstremt selvopptatte oppkomlingen, som morer seg med å ydmyke sine stivpyntede gjester ved alltid å møte dem i slåbrok. Med de forvirrede aristokratene, som har revet taket på godset fordi de ikke har penger til å holde det. Og endelig med de undertrykte, de aller laveste: Indias kasteløse og vestens sosialklienter. Folk der undertrykkelsen har satt seg fast i fysiogenomien, i livsanskuelsen: Holdt nede av generasjoner med undertrykkelse som gjør at de kasteløse ikke våger å ta i bruk føydalherrens forlatte jord. Eller fordi de er født som «feiltrinn» av foreldre som selv er «feiltrinn».

Selsomt bryllup

Er alle like ulykkelige hos Naipaul? Nei. Marcus, en «svart diplomat fra et eller annet kaotisk land», er lykkelig. Hans lykke består i at han bare har hatt ett konkret mål for øye: Å få et hvitt barnebarn. Dette oppnår han gjennom ekteskapet mellom sønnen Lyndhurst «bredbrystet, gangsteraktig, med Afrika skrubbet mer enn halvveis av seg, og hans bleke, ikke særlig pene brud i enkel silkekjole». Boka munner ut i dette selsomme bryllupet. Et bryllup som overdøves av et forferdelig spetakkel; en svart trommeslager og et metallband akkompagnert av noen som griper mikrofonen og begynner å synge på et blandingsspråk ingen forstår.Slik toner denne snåle romanen ut. Eller drukner, i massekulturens («slavemusikkens») ulyd. Slik Naipaul selv nylig ble refusert av en rekke forlag, som foretrakk kiosklitterære bestselgere fremfor en, riktignok anonym, nobelprisvinner. En ironisk, vittig, presis og svart bok, skrevet med en menneskefiendtlig menneskekjærlighet som ofte kjennetegner stor litteratur. Kanskje er det syttisyvåringens siste? Forhåpentlig ikke. Avslutningsvis drømmer Willie, med en følelse av at det er «noe godt» som glipper for ham når han våkner. Alt han da sitter igjen med, er at «Det er galt å ha et ideelt syn på verden». Men i dette «gode» ligger kanskje spiren til en smule optimisme hos Naipaul: Arrogant og surmaget, men likevel så full av poesi.