Sviskekomplottet

Konvensjonelt og kjedelig musikalshow.

Musikalene - og da særlig mester Lloyd Webbers - er tidas storleverandør av slagere og svisker. Det kan kanskje komme av at moderne svisker ikke bare skal være lett gjenkjennelige og salgbare, søte og seige, men også synlige, såkalt spektakulære. Musikal er tross alt en teaterform.

Sviskekompotten som ble servert på lynraskt gjestespill i Oslo Konserthus i går ettermiddag er en syltynn suppe.

Banalt

Basert på utdrag fra Andrew Lloyd Webbers storsuksesser som «Jesus Christ Superstar», «Phantom of the Opera», «Evita», «Cats» og «Sunset Boulevard» er selvfølgelig råvarene de aller beste.

Men bortsett fra en tre- fire av de anonyme sangsolistene (en av dem skal visstnok være norsk) som holder høy faglig standard, er denne «musical gala» en svært lettvint affære.

Scenografien, i den grad man kan bruke ordet, består av banale bakgrunnsbilder med primadonnatrapp foran, lysdesign av enkleste sort, regi og koreografi er gjennomført forutsigbar, og det musikkdramatiske stoffet i de enkelte musikalene banaliseres inntil det parodiske.

Uforskammet

Arrangøren har valgt å hemmeligholde både opphavsmenn og artister, det er selvfølgelig både uprofesjonelt og uforskammet overfor både publikum og de medvirkende.

Det beste ved denne produksjonen er at den følger siste trend i bransjen, og det er at nå skal det igjen være «live». På scenen er et spill levende orkester og 26 levende sangere og dansere.

Produsenten og arrangører må ha kalkulert med at et musikalshow er så billig og lettselgelig at det ikke spiller noen rolle at det er elendig.