Sviskekomplottet

OPERAEN: Utsettelsen av åpningsforestillingen i den nye operaen, er et nederlag for operakunsten i Norge. Den planlagte oppsettingen av Gisle Kverndokks «Jorden rundt på 80 dager» var nemmelig et sjakktrekk av de sjeldne. Forestillingene ville ha trukket til seg et stort publikum som både ville ha vært nysgjerrige til det nye huset, og som samtidig ville ha fått med seg en musikalsk utfordring fortalt med underholdende grep.

Nå blir det i stedet operagallaer opp og i mente. Spekket med svisker selv den ukyndige konsertgjengeren ikke kan ha ungått å ha hørt flere ti-talls ganger. I NRK P2s Musikkredaksjonen 5. februar, går flere av intervjuobjektene langt i å hylle den nye situasjonen som har oppstått i Bjørvika. Publikum må vende seg til opera, og den beste måten å gjøre dette på er ved hjelp av kjente arier fra operalitteraturen, er gjennomgangstonen i følge flere av de spurte.

Denne type mytespredning er dypt problematisk og reiser fundamentale spørsmål om hensikten med operakunst. For om det er slik at operakunst dreier seg om lyden av en overspent tenor på toppen av et svulmende orkester, er jeg enig med de som vil sviske med publikum. Men ingen ser vel film kun fordi fargene er fine, eller leser en bok på jakt etter snedige ord og uttrykk?

Operakunsten er død og fortjener ikke et nybygg om den ikke kan formidle et meningsfullt innhold fortalt slik bare en opera kan. Det underholdende har selvsagt også sin plass, men den nye situasjonen med operagallaer så langt øye kan se, har DNO mistet en gylden mulighet til å fore et nysgjerrig publikum med kost som også hodet kan ha glede av. I stedet for å bli et sukkerhus, burde vår tids viktigste kulturbygg også ha vært vår viktigste arena for hele det menneskelige spekteret uttrykt gjennom musikk, ord og handling. Herunder også slitsomheter som dypsinn, mangetydighet og refleksjon.

Motsetningen mellom opera som showbuisness og opera som seriøs scenekunst har eksistert siden kunstartens fødsel for 400 år siden. I en medievirkelighet der fjaseri og informasjonsformidling er like naturlige bestanddeler av underholdningsbransjen, trenger ikke landets suverent største utgiftspost på kulturbudsjettet å halse etter med utdatert underholdningskunst.

Operaformidlerne tar feil. Et publikum som vil oppsøke praktbygget i Bjørvika skal ikke måtte vende seg til noe som helst, og aller minst overdreven vibratokunst. De skal ha meningsfulle opplevelser servert med hjelp av kanskje det sterkeste virkemiddel som er å oppdrive: Musikkscenekunsten.