Sviskekompotten

«Konserten» spiller fem melodier samtidig. Det klinger ikke pent.

MELODRAMA: «Konserten» prøver hardt å få deg til både å le og gråte, og lykkes ikke med noen av delene.
MELODRAMA: «Konserten» prøver hardt å få deg til både å le og gråte, og lykkes ikke med noen av delene.Vis mer

FILM: Du kan ikke få alt du vil ha. Det lærte Mick Jagger oss allerede i 1969. Budskapet har ikke nådd regissør Radu Mihaileanu, hvis sprikende, spraglete «Konserten», som er finansiert av fem land og virker kranglet frem av minst like mange kokker. Filmen er faktisk nominert til Golden Globe, men det er jo da også Jennifer Love Hewitt for prostitusjonstårepersen «The Client List».

«Konserten» forsøker å være både farse, forviklingskomedie, tåreperse, musikkfilm og kritisk drama med historisk bakteppe, men forstrekker seg i sprangene mellom skjemt og alvor. Med en bollywoodsk ambisjon om å lokke frem både smil og tårer, faller Mihaileanus film tungt mellom alle stoler og mislykkes i alle forsett.

Fallen stjerne
Aleksej Guskov har en viss semiforrykt verdighet den russiske dirigenten Filipov som en gang motstod et krav om å kaste ut alle jøder av orkesteret sitt, mistet jobben og nå sliter som renholder i konserthuset der han en gang geberdet fra podiet. Mélanie Laurent, som med sin enigmatiske fasthet gjorde en så minneverdig innsats i «Inglourious Basterds», er den unge, franske fiolinstjernen Anne-Marie hvis livshistorie er nært knyttet til dirigentens.

Når Bolsjoj-orkesteret blir invitert til Frankrike, øyner Filipov en sjanse for oppreisning. Han stjeler invitasjonen, og rasker sammen sitt eget skramleorkester for å komme til Paris og spille med Anne-Marie.

Umorsom
Det i denne rufsete, improviserte operasjonen mesteparten av den forsøksvise humoren har sitt utspring. Den er bred og banal og gammelmodig. Satiren over nyrike oligarker og falmede kommunisttopper som kjemper for å bevare ansikt, er lettvinn og forutsigbar. Handlingen er et oppstilt eventyr, blottet for troverdighet.

Og når filmen uten forvarsel skjærer ut i drama, er det snakk om bløtt og overmodent melodrama, selvhøytidelig og sirupssentimentalt.

Guskov og Laurent står på som noen helter. De oppfører seg konsekvent som om de spiller i en seriøs, sober dramafilm. Det gjør de på ingen måte.