Svovelpredikanten Petter Dass

NORDLANDSPRESTEN Petter Dass (1647-1707) er blitt kjent for sin leilighets- og barokkdiktning som har gjort ham til en nybrottsmann innen norsk litteratur. Dass har fått et godt ettermæle, og i Nord-Norge er han blitt et slags ikon for identitet, tilhørighet og selvfølelse. Han diktet makt til kystfolket, blir det hevdet. Et panel sammensatt av fagfolk i landsdelens største avis, Nordlys, kåret ved utgangen av 1999 presten fra Alstahaug på Helgeland til årtusenets nordlending.Nordlandspoeten kan sies å ha blitt offer for nasjonalromantikken på slutten av 1800-tallet da det var viktig å etablerte symbolpersoner som kunne stå fram som bilder på nordnorsk identitet. Dermed ble tolkningen av hans diktning sterkt romantisert samtidig som myter og sagn ble knyttet til hans person. Imidlertid er det lite romantikk å finne i hans diktning. Petter Dass\' framstilling av samene og kystbygdenes lokale helbredere er preget av frykt, fordømmelse og av et lidenskapelig ønske om å utrydde deres mange trolldomskunster.

DE MANGE FORTELLINGENE som i flere århundre har gått på folkemunne om presten fra Helgeland, står fram som vrangbilder, spott og skammelige hån mot alt det Herr Petter sto for i sin religiøse verdensanskuelse. Fortellingene om aktiv omgang med den skinnbarlige Satan, skumle hekser og svarteboka er ironiserende og grovt krenkende over hans ståsted som ortodoks luthersk prest. Folkloren har bidratt til å ufarliggjøre presten og hans virke blant sine sognebarn. Slik har vi fått skapt det hyggelige og romantiske nordnorske bildet av en jovial embetsmann som arbeidet for nordlendingenes beste. Han er blitt gjort til en stuerein heimstaddikter i landsdelen. Det kan synes som om Petter Dass har vært misbrukt på folkemunne i flere hundre år. Fra prekestolen bombarderte herr Petter menigheten med djevel- og helvetesskremsler. Dikterpresten fra Helgeland står godt plantet innenfor en tradisjon der det religiøse domsaspektet står sentralt. Frykten for at umoral skal bringe den store Guds vrede og fortørnelse over land og folk er fundamentet for presteskapet på 1600-tallet.

VED Å RETTE oppmerksomheten mot lokalsamfunnets gode hjelpere kom presten i konflikt med en rotfestet folkelig tro og med allmuens rettsoppfatning. Vi snakker om en demonisering av en viktig ressurs for et folkelig behov. Heksebegrepet blir hos Herr Petter utvidet til å omfatte alle som blokkerte veien for det lutherske presteskapets hegemoni når det gjaldt den sanne tro og helbredelse. Healere, håndspåleggere, drømmetydere, eksorsister, tegntydere, krystallseere, signere, spåkoner, astrologer, lykkebringere, dagvelgere, sannsigere - ja, alle lokale eksperter på lykke, helbredelse og mottrolldom sto i veien for den lutherske læres inntog på landsbygda. Siden de enfoldige bar på så sterk tillit til slike folk, fikk oppgaven med å bryte ned slike tillitsbånd stor prioritet. Lokalbefolkningens oppfatning og bruk av magi sto fram som en svært alvorlig teologisk utfordring for Alstahaug-presten. Med sin krasse fjørpenn gikk han til angrep på overtroen og ville vise at det hvite hekseri var like demonisk som det svarte. Her møter vi en dikterkunst som må ha bidratt til å gjøre hverdagen for det nordnorske husholdet vanskeligere. Hans skarpe fordømmelse av kloke folk kommer først og fremst til uttrykk i katekismesangene.Du skal og uden ald forskielUdrydde slet af LandAld\' Signe-Folk og Satans Træl,Og hver en Spaadoms AandSamt alle dem der Fugle-Skriig Og Dages vall forstaar,Og alle dem, der HemmeligMed Troldoms Konst omgaar

FOR PETTER DASS og andre norske prester som hadde sitt virke i bygdesamfunnene mot slutten av 1600-tallet, betydde kampen mot heksekunsten trusler og formaninger fra prekestolen. Truslene kom fram i svovelprekener og handlet om evig pine i helvete og \'i pølen brænde\'.I sin diktning er sognepresten lite opptatt av hekseriets eksotiske aspekt slik som heksenes lufttransport, heksesabbat, kannibalisme, seksuelle orgier med demoner og omskapning. Han retter sitt dikteriske skyts mot de folkelige magikerne og deres klientell. Med sin rivaliserende terapi framsto disse som farlige konkurrenter til presteskapet og kirkepolitikkens bestrebelser på uniformitet. Kloke koner og menn spottet Guds hellige navn ved å adlyde Satan. De sto for opprør og forræderi mot Gud og hans skaperverk. Sognepresten fra Alstahaug har i pakt med tidens lærde mentalitet dessuten en sterkt fordømmende holdning overfor samene og deres naturreligion. Her gir han sitt dikteriske bidrag til forestillingen om Satans herjinger blant nomadefolket i nord.Petter Dass, oppgave som prest ble å frarøve bygdefolket en tradisjonsrik kulturforståelse. Ut fra hans mentale verden var kystbøndenes kulturytringer bygd på skadelig overtro. Slik brøt kirke og stat ned den vidtrekkende folkelige gråsonen av «gode naboer» som trollfolk, alver og spøkelser og omdefinerte dem alle til Satan og ondskapens domene. Gjennom mange av diktene står presten fra nord for en skarp fordømmelse og undertrykkelse av folks forestillingsverden, innflytelse og makt over egne liv. Det er lokalbefolkningens store repertoar av ritualer og teknikker for å imøtekomme alle typer hverdagslige behov han vil til livs. Den jordnære og folkelige brukslyrikken som så ofte blir tillagt Dass, er i dette tilfelle et kraftig angrep på bygdefolkets virkelighetsoppfatning og kulturytringer.

DET KAN SIKKERT sies mye om Alstahaug-prestens dikterkunst, men mye av den handler iallfall ikke om å dikte makt, selvtillit og selvforståelse til kystfolket. Hans evangeliseringskampanje går ut på å frata folket en velutviklet kulturarv og klokskap basert på overleveringer gjennom mange generasjoner. Siktemålet er å radere ut den folkelige \'hedenske\' kystkulturen. Frontalangrepet mot den tradisjonsrike fiskerbondekulturen førte til en svekkelse av det kollektive samholdet og var en oppfordring til angiveri og mistenksomhet overfor nære naboer. Det er ingen folkekjær dikterprest vi møter i denne sammenheng, men derimot en streng embetsmann som med sin krasse poesi deltok i kriminaliseringen av kloke menneskers helsebringende gjerninger. I sin iver etter å stikke hull på sine sognebarns djevelske overtro framstår Petter Dass som en, for sin tid, typisk konservativ svovelpredikant innenfor en religiøs fundamentalist stat. Hos han er det ingen nytenkning å spore.