SVOVELTALE:  Israels statsminister Benjamin Netanyahu hamret mot det iranske regimet fra den amerikanske kongressens talerstol. Foto: AFP / NTB Scanpix
SVOVELTALE: Israels statsminister Benjamin Netanyahu hamret mot det iranske regimet fra den amerikanske kongressens talerstol. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Svovelpredikanten

Hvordan kan statsminister Benjamin Netanyahu opptre som om han er livredd for Irans atomprogram, når han samtidig slår fast at Israels hær er uovervinnelig.

Kommentar

FOR NITTEN ÅR SIDEN hevdet statsminister Netanyahu overfor USA at Iran var svært nær å produsere en atombombe. Siden den gang har den israelske hauken år etter år slått fast at «nå er det like før»; tre år eller ett år. Men ingen atombombe har sett dagens lys i Iran.

Avgåtte og nåværende ledere for etterretningsorganisasjonen Mossad og for de israelske militærstyrkene er skeptiske til en politikk som kan føre til at iranske atomanlegg blir bombet. Men Netanyahu fortsetter kjøret. Riktignok snakket han ikke direkte om bombing under sin kontroversielle tale tirsdag, men han gjorde det klart at israelerne var klare til å handle på egen hånd om nødvendig. De fleste kongressmedlemmene som hadde møtt opp (rundt seksti demokrater boikottet) er nok innstilt på amerikansk militær støtte til Israel, men det er nok langt færre som gir sitt bifall om spørsmålet skulle bli aktuelt.

ALDRI HAR en utenlandsk statsleder besøkt USA uten å være invitert av presidenten, aldri er presidenten blitt holdt uvitende om en slik invitasjon. Barack Obama var selvfølgelig forbannet og så ikke engang på talen. Han hadde videokonferanse med EU-land om Ukraina-spørsmålet. Og den amerikanske utenriksministeren John Kerry var i Sveits hvor han sammen med de andre faste medlemmene av Sikkerhetsrådet, pluss Tyskland, forhandlet med Iran om landets omstridte atomprogram.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fra Kongressens talerstol hamret Netanyahu mot det iranske regimet, som han indirekte omtalte både som djevler og demoner, omtrent klare til å legge verden i grus når atombombene kom på plass. Hatretorikken hans var så kraftig at man enkelte ganger kunne tro at det var den tidligere iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad som snakket om Israel.

Ingen bør være så naive at de ikke tror at Iran ønsker å ha kapasitet til å produsere en atombombe. Men prisen vil eventuelt være høy i form av nye sanksjoner og militære angrep, i hvert fall fra Israel. Og hva gjør man når tidligere Mossad-sjefer sier at det er umulig å bombe i filler alle anlegg som eventuelt vil komme til å produsere atomvåpen?

Netanyahu kom stort sett bare med gjentakelser i Kongressen og hadde ingen løsninger eller alternativer. The New York Times omtalte på lederplass seansen som «politisk teater». Den kritiske journalisten i den israelske avisa Ha'aretz, Gideon Levy, sa til Urix i NRK at Netanyahu like godt kunne emigrere til USA.

Paradoksalt nok er Israel det eneste landet i Midtøsten som har atomvåpen og har så mange stridshoder at de ganske sikkert kan utslette alle store byer i Iran. Det vet iranerne, og derfor ville det være selvutslettende for dem om de sendte en atombombe mot Israel. Netanyahu vil nekte iranerne all atomforskning. I det spørsmålet har han omtrent hele den iranske befolkning mot seg. Vanlige iranere vil ha atomenergi til fredelige formål og hvorfor skal ikke Iran få ha atomkraftverk?

NÅR SIKKERHETSRÅDETS faste medlemmer og Tyskland forhandler med Iran, gjør de det med hard hånd. De vil ha skikkelige garantier. Så lenge de holder på, må de vite at Iran i hvert fall til en viss grad mener alvor. Men Netanyahu er tydeligvis klokere enn alle de som forhandler med iranerne. Vet han noe ikke andre vet? Da hadde USA fått beskjed med en gang.

Den israelske statsministeren spilte et høyt spill ved å tale i Kongressen. Riktignok har han sterk støtte blant amerikanerne, men mange, spesielt blant demokratene, setter liten pris på at presidenten for verdens eneste supermakt ble overkjørt. I sin tale begynte han å skryte av vennskapet med Obama for deretter å indikere at den amerikanske presidenten var i ferd med å begå den samme feilen som Storbritannias statsminister Neville Chamberlain under München-forliket i 1938 - med Adolf Hitler.

DE FLESTE observatører mener Netanyahu nå har skapt et dårligere forhold til USA, i hvert fall på kort sikt. Det kan heller ikke være særlig oppmuntrende at stadig flere amerikanske jøder tar avstand fra politikken hans. Talen var myntet på amerikanerne, men vi må ikke glemme at det er parlamentsvalg i Israel 17. mars. Det er ikke Netanyahu sikker på å vinne. Denne runden med Iran-forhandlinger avsluttes 31. mars, så teoretisk sett kan det være en annen statsminister som sitter i Jerusalem da. Det er økonomien og ikke Iran som har vært hovedtemaet i den israelske valgkampen, og der scorer Netanyahu dårlig. Trolig klarer han ikke å skaffe seg så mange flere velgere gjennom sin tale til Kongressen. Mange israelere er bekymret for forholdet til amerikanerne.

Men en ting vet de: Er Israel i knipe, er USA landets beste venn - uansett.