KJØNNSDELING: SVs kjønnsdelte formøter har fått mange til å reagere. Det bør vi ikke, skriver Aksel Braanen Sterri. Her: Snorre Valen (fv), Sv-leder Audun Lysbakken og Kari Elisabeth Kaski.
Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
KJØNNSDELING: SVs kjønnsdelte formøter har fått mange til å reagere. Det bør vi ikke, skriver Aksel Braanen Sterri. Her: Snorre Valen (fv), Sv-leder Audun Lysbakken og Kari Elisabeth Kaski. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpixVis mer

SVs kjønnsdelte møter er frigjørende

Dagbladet-kommentator Aksel Braanen Sterri om hvorfor det kjønnsdelte formøtet til SV er en god idé.

Kommentar

Mange fant grunn til å raljere over at SV skal ha kjønnsdelte møter på landsmøtet sitt. Kommentator i Bergens Tidende, Eirin Eikefjord, var sjokkert: «SV er et feministisk parti. Og derfor kjønnsdeler de møtene sine? WTF

Det er enkelt å forstå at det er fristende å kritisere SV. Har de tatt feminismen så langt at de ufrivillig har endt opp som radikale muslimer, som deler opp møtene etter kjønn? Nei, det har de selvfølgelig ikke.

SV har i mange år hatt et formøte på én time før landsmøte setter i gang, hvor kvinner og menn har hvert sitt møte. Her får delegatene en mulighet til å diskutere møtekultur, bli obs på herskeknikker og øve seg på å ta ordet i en tryggere situasjon enn når alvoret setter inn på landsmøte. Det er altså et formøte på én time vi diskuterer, ikke noen form for latterlig gjennomgripende kjønnssegregering.

De av oss som har deltatt i større organisasjoner vet at slike tiltak kan ha svært positiv virkning. Det å fremføre et budskap på begrenset tid på en flombelyst talerstol foran flere hundre mennesker, kan være en fryktinngytende opplevelse. Debattene kan til tider bli harde, preget av hersketeknikker og ja, det er ingen hemmelighet at menn nesten alltid er overrepresentert på talerstolen. Det er ikke fordi alle menn kaster seg på, men fordi enkelte menn er svært raske med å uttrykke sin mening.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I den grad slike formøter gjør at flere føler seg trygge nok til å gå opp på talerstolen i løpet av landsmøte er det noe vi bør applaudere. Det fører ikke til «safe spaces», der kritikk ikke slipper til, slik min kollega Inger Merete Hobbelstad frykter. Snarere gir det et bedre beslutningsgrunnlag, siden et større mangfold av meninger blir hørt av delegatene. Det bygger også nødvendig kompetanse hos flere som fikk prøvd seg som deltaker og ikke bare tilskuer i debattene. Det er også bra for partiet. Ingen tror vel at det nødvendigvis er de mest breiale delegatene som nødvendigvis gjør gode partifolk.

Så kan en spørre seg hvor nødvendig det er å dele formøtene inn i mann og kvinner. Hvorfor ikke ved lotteri? Eller hvorfor ikke ved alder, erfaring eller noe annet? Det kan godt tenkes at det finnes andre og bedre inndelinger enn ved kjønn, men at det potensielt kan finnes slike inndelinger er ikke noen god kritikk av ordningen. Det er heller ikke unaturlig å dele inn etter kjønn.

Kjønn er en av de mest tydelige kategoriene vi bruker til å dele inn mennesker, på godt og vondt. Kjønnet vårt påvirker i stor grad hvordan vi behandles av andre mennesker. Det betyr at kvinner gjerne deler noen viktige felles erfaringer, slik også menn gjør det. Når en samler et kjønn skaper det en naturlig arena for å dele kjønnsspesifikke erfaringer, og det gir en god mulighet for at de mer erfarne kan gi tips og triks.

Det gir også begge kjønn mulighet til å reflektere over både den psykologiske og normative betydningen av kjønn. Slik dannes også allianser som ellers ikke ville blitt dannet, på tvers av andre relevante kategorier, som erfaring og rang i partiet. Det gjelder for begge kjønn, men har tradisjonelt vært viktigere for kvinner enn menn. Hvis en laget en prøvingsarena for bare de unge eller de uerfarne, ville en ikke oppnådd samme virkning.

Så kan en innvende at det å dele inn etter kjønn opprettholder et bilde av kvinnen som det svake kjønn. De som vil se det slik, kan selvfølgelig gjøre det. Men som feminister har vært klar over lenge, det å anerkjenne at kvinner og menn møter ulike standarder, er første steg på veien til reell kvinnefrigjøring. Så lenge kvinner og menn behandles ulikt, kan vi ikke late som om kjønn er uten betydning.