SVs krokodilletårer

I mediepolitikken har Audun Lysbakken og de rødgrønne mumlet i årevis, skriver John Arne Markussen.

I VALGKAMPMODUS: SV-leder Audun Lysbakken er plutselig blitt opptatt av mediepolitikk. 
Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
I VALGKAMPMODUS: SV-leder Audun Lysbakken er plutselig blitt opptatt av mediepolitikk. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Har noen registrert et eneste mediepolitisk synspunkt fra regjeringspartiet SV de siste åtte åra? Neppe. Nå er det antakelig straks slutt - og se hva som skjer! Plutselig dukker Audun Lysbakken opp i Klassekampen (17. juli) som mediepolitiker og avkrever Høyre svar på hvilke aviser som vil bli lagt ned i neste regjeringsperiode på grunn av partiets forslag til kutt i pressestøtten.
Høyre blir for tiden beskyldt for å mumle i de fleste spørsmål. Når de blir utfordret av Lysbakken i mediepolitikken, kan de mumle med god samvittighet. For på dette området har Lysbakken og de rødgrønne mumlet i årevis.

Det startet med at daværende kulturminister Trond Giske varslet en bred gjennomgang av mediepolitikken der man også skulle se på eierskapsreglene, det fortsatte da Anniken Huitfeldt skulle lande Giskes visjoner, og det endte med tomme ord og løse tråder under Hadia Tajik. Og fra SV og SP hørte vi ikke et pip i løpet av alle disse åra. Før nå. Lysbakken er plutselig bekymret. Han frykter avisdød under de borgerlige.
Mediebransjen går gjennom dramatiske endringer. Ikke noe annet område innen kultur- og næringsliv har det siste tiåret vært gjennom tilsvarende rystelser. Vi snakker om en teknologisk revolusjon der innholdsdistribusjon på papir er under voldsomt press, mens nye digitale plattformer overtar. Globale aktører erobrer plass i våre hjemmemarkeder, store strukturendringer på eiersiden reduserer mediemangfoldet, og evige spørsmål som moms og direkte støtteordninger er konstant på dagsorden. De spørsmål som diskuteres er samlet sett av helt avgjørende betydning for journalistikkens vilkår og den offentlige samtalen.

Men hvem er det som bryr seg? Mediepolitikk er et område for spesielt interesserte. De som deltar i samtalen er noen av bransjens egne, noen nostalgiske samfunnsdebattanter - gjerne pensjonerte politikere - og et avgrenset akademisk miljø. Heller ikke finansmiljøet interesserer seg lenger. Tradisjonelle medieaksjer er døde. Rubrikkselskapet Schibsted er noe annet.
Mediepolitikk er ingen sak som kan mobilisere i en valgkamp. Temaet er for abstrakt. Velgerne bryr seg om hva mediene formidler, men ikke hvilke arbeidsvilkår de har. Politikere vinner ikke stemmer på å problematisere spørsmålet om hvordan journalistikk skal finansieres i framtida. Allmenheten tar - med god grunn - nyhetsformidling som noe naturgitt, og tilgang på offentlige debattarenaer som en selvfølge. Bortsett fra at alt naturligvis var mye bedre før.

Det har ikke manglet på mediepolitiske initiativ under de rødgrønne. Utvalg og arbeidsgrupper har levert en jevn strøm av rapporter og høringsnotater. I bransjen har vi diskutert, analysert og levert samvittighetsfulle høringsuttalelser.
Tiden har også vist at vi innad i bransjen slett ikke er enige når vi skal svare på alle de store spørsmål. Det blir gjerne slik i en fase der bransjen gjennomgår dramatiske endringer. Mens private aktører kutter kostnader, nedbemanner og strever med å finne fungerende forretningsmodeller for digitalt innhold, har statlige NRK og Telenor fått ekspandere, samtidig som Schibsted og LO har delt avismarkedet mellom seg.

Når den sittende regjering mest sannsynlig forlater regjeringskontorene, kan den gjøre det i trygg forvissning om at den ikke etterlater seg andre fingeravtrykk i mediepolitikken enn noen som antakelig er helt utilsiktet. Maktkonsentrasjonen i bransjen er det mest påfallende trekk ved utviklingen de seinere år. Vi vil huske dette som en epoke der eierskaps- og meningsmangfoldet i Medie-Norge ble kraftig svekket. Vi vil huske alle utredningene og høringsrundene om eierskap og pressestøtte, men også den totale mangel på tydelighet og beslutninger. Momsregimet er det samme som før. Pressestøtten er omtrent uendret. Kort sagt er alt ved det gamle.

Problemet med pressestøtten er dens konserverende karakter. Mottakerne mangler incentiver for å utvikle seg i digital retning. Men støtten går til små lokalaviser og riksspredte meningsbærende aviser som i all hovedsak ivaretar formålet ved ordningen slik den er beskrevet. Sammen med momsfritaket er ordningen et viktig verktøy når staten skal oppfylle sin forpliktelse til å legge forholdene til rette for en god offentlig samtale.

Med eller uten Høyres hjelp vil det sannsynligvis ryke noen papiraviser de neste åra. Med tanke på transformasjonen fra papir til digitale medier vil alt annet være rart. Men det er ingen grunn til å rasere pressestøtteordningen nå. De aktørene som er avhengige av støtten bør få tid til å tilpasse seg transformasjonen, og få flyttet mer av sin virksomhet over på digitale plattformer.
Den direkte pressestøtten er på totalt nærmere 300 millioner kroner i året. Er det mye? Det er omtrent det samme som driften av kongehuset koster - hvis man tar med apanasje, hoff og drift av eiendommer og kongeskip.
Det bør Høyre kunne klare.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.