Foto: Playground Music
Foto: Playground MusicVis mer

Svulmende raid blant 80-tallsplatene på loppis

Susanne Sundfør bidrar.

ALBUM: Mye har skjedd med M83 siden de introduserte seg som en fransk shoegaze- og indiefetter av Air tidlig på 2000-tallet, suggererende støylek og bombastisk festivalindierock unnfanget innenfor et slags elektronikarammeverk.  

Mange evolusjonsbrikker falt på plass da Anthony Gonzales i fjor samarbeidet med Jean Michel Jarre, alt blir stadig blankere, glattere, mykere og bedre lyssatt siden den dunkle skotittingen M83 innledet karrieren med.  

«Junk» - bør muligens forstås i betydningen loppemarked her - er et nytt raid blant mer eller mindre rehabiliterte/guilty 80-talls poputtrykk, prøv å se for deg den oppriktige gleden noen kunne finne i det å komme over et pent eksemplar av «Woman In Red»-filmmusikken i LP-kassen.  

Innledningssporet «Do It, Try It» hamrer løs med housepiano og ber umiddelbart om alle stadionarmene i været, selv om det muligens blir litt for sofistikert og noen hakk for lite tropisk til å kunne havne på spillelista til Penetrator-russebussen.  

Svulmende raid blant 80-tallsplatene på loppis

Susanne Sundfør (som sang med M83 på «Oblivion» i 2013) dukker opp på den uironisk smoothe Dianne Warren-aktige balladen «For The Kids», inkludert et lite Gainsbourgsk innsmett inni der. Pent utført.  

Når sistesporet «Sunday Night 1987» kommer fram til sin munnspillsolo, kaster Gonzales kortene for et variert album spekket med referanser til alt fra Stevie Wonders ofte uglesette 80-tallsproduksjon til store filmhits og popmusikkens mykeste produksjonsidealer, men uten egentlig å forlate den kontemporære 80-tallsboblen.  

Ariel Pink, Foxygen, Tame Impala og den type indienavn tilnærmer seg ofte 80-tallsreferansene på tilsvarende måte fra et tydeligere rock- og indieutgangspunkt, med mer Instagram-filtrering og en litt utvetydig posisjonering langs ironiaksen.

Med Gonzales og M83s mer elektroniske tilnærming får den sjangerhoppende mixtapefølelsen et mykere, renere og mer plikttro estetisk uttrykk, uansett om det er bilder og lydspor fra «Miami Vice» eller «Flashdance» eller intromusikk til sitcoms som flimrer forbi.