Svunnen storhet

MOLDE (Dagbladet): Selvsagt er det morsomt å høre Ray Charles synge «Georgia On My Mind» eller dra noen funky bluesganger på el-pianoet. Men enkelte tilløp til gammel storhet redder ikke en hel konsert.

Det hjalp ikke at værgudene lagde smilehull i skydekket, og at The Ray Charles Orchestra - fullt storband - spilte seg opp fra slumsete til brukbart i løpet av fem forglemmelige åpningslåter.

I sitt 67. år er ikke Ray Charles den unike, kraftfulle soulblues-sangeren annet enn i noen korte strekk, og selv om stemme og fraseringer fortsatt bærer hans identitet, ble kontrasten til fortidas storhet ytterligere understreket av den litt forlorne Las Vegas-rammen rundt det hele i går.

Først og fremst virket store deler av konserten tam og rutinepreget. Balladen «Angelina» ble ett av de glimtene som reddet stumpene, «I Can't Stop Loving You» fløt gjennom på rutinen, mens en duettversjon av «People Will Say We're In Love» med Charles og en av kordamene i The Raelets ble nokså katastrofal.

Aller tristest var den avsluttende «What'd I Say», selve klassikeren med de magiske øyeblikkene, som i går ble framført som en kort pliktøvelse, knapt mer struttende enn supermarkedsmuzak og et varsel om at en stor, om enn ujevn karriere ugjenkallelig er på hell for alvor.

Hvis det da ikke bare var en usedvanlig dårlig dag i en legendarisk artists liv. Vi kan alltid håpe.

PÅ HELL: En stor hkarriere er ugjenkallelig på hell, mener Dagbladets anmelder.