Swingende historie

Brytningsår i norsk jazz, fra Big Chief til Garbarek.

CD: Med «Turning Pages (Jazz in Norway 1960- 1970)» og «Footprints (Jazz in Norway 1970- 1980)» fortsetter Norsk Jazzarkiv og Herman Records sin cd-antologi over 60 års norsk jazzhistorie.

Platene er nummer fire og fem i «Jazz in Norway»-serien, etter 2001-utgivelsene «Jazz, Hot & Swing (1920- 40)», «Sigarett Stomp (1940- 50)» og «Cool, Kløver & Dixie» (1950- 60)». Sammen med Norsk Jazzarkivs tre bøker med samme titler og storverket «Norwegian Jazz Discography» danner de to nye platene langt på vei et nasjonalt jazzhistorieverk av format.

«TURNING PAGES» ÅPNER

med et utdrag fra Egil Monn-Iversens filmmusikk til «Line», der bandnavnet The Passionate Demons skjuler flere av samtidas ledende norske modernister med Einar «Pastor'n» Iversen og Egil «Bop» Johansen i spissen. 70 minutter (eller ti år) seinere er det frijazztrioen Min Bul (Terje Rypdal, Bjørnar Andresen, Espen Rud) som toner ut, og mellom disse sporene skjuler det seg jazz i ymse stilistiske avskygninger - og med ujevnt nivå på både musisering og teknisk kvalitet.

Her er tradisjonalister som The Big Chief Jazzband og Per Borthen Swing Dept. Ltd. side om side med mainstream/swing-mester Rowland Greenberg. Her finnes en frodig modernist som Bjørn Johansen og avantgardister som Karin Krog og Jan Garbarek - sistnevntes «Til Vigdis» er en nyttig påminnelse om hvilken distanse Garbarek har tilbakelagt gjennom 35 år. Sterkt er også gjenhøret med Svein Finnerud Trios «Ida Lupino» (1968) - kanskje det av platas spor som klarest peker fram mot det neste tiårets såkalte «ECM-jazz».

OM «TURNING PAGES»

viser både stor trofasthet mot de amerikanske idealene og en gryende trang til frigjøring fra dem, kommer det siste til fulle fram på «Footprints». 1970-tallet var Garbarek/Stenson-kvartetten med og uten Jan Erik Vold, tidlig jazz/folk-fusion med «Østerdalsmusikk», jazzrock med Moose Loose og Radka Toneffs gjennombrudd.

Men i ly av det nye, levde både New Orleans-musikken, bebop og andre etablerte former sitt liv, solid dokumentert via blant andre Stokstad/Jensen Trad Band og Christiania Jazzband. Per Husbys virksomhet i Trondheim reflekteres i form av kutt med både Bodega Band og Husbys egen septett, og supertalentet Morten Gunnar Larsen brakte ragtimemusikken så å si egenhendig til norsk jazz. At nettopp Eubie Blakes «Randi's Rag» - tilegnet den unike jazzskribenten Randi W. Hultin - representerer Larsen, er ett blant flere gode valg fra redaksjonskomiteen, ledet av Steinar Kristiansen. Som alle antologimakere vil de møte ros og ris og anklager om unnlatelsessynder, men det er vanskelig å se hva som kunne vært byttet ut uten at en ny unnlatelsessynd hadde oppstått.

FORHÅPENTLIGVIS FÅR

med tid og stunder også de siste tiåra av forrige århundre sine bøker og plater. Om 60-åra var ei brytningstid, med popmusikkens nesten totale overtakelse av det unge publikummet, og 70-åra var jazzens gradvise tilbakekomst i nye former, er 80- og 90-tallet perioden der inspirasjonen fra Garbarek-generasjonen og resultatene av de store stegene i norsk jazzutdanning kommer til uttrykk i en utrolig nyrekruttering. Også det er norsk musikkhistorie som ikke bare tåler, men fortjener å bli lest og hørt.

Terje Mosnes tmo@dagbladet.no