Sydenstranda blir aldri den samme

Hvis du leser boka til Alexander Maksik.

SULT: Alexander Maksik har tidligere vært sammenlignet med J. D. Salinger, Ian McEwan og Albert Camus. Hans nye bok minner om Knut Hamsuns «Sult», mener anmelderen. Foto: FONT / Pascale Brevet
SULT: Alexander Maksik har tidligere vært sammenlignet med J. D. Salinger, Ian McEwan og Albert Camus. Hans nye bok minner om Knut Hamsuns «Sult», mener anmelderen. Foto: FONT / Pascale BrevetVis mer

ANMELDELSE: Jacqueline sitter på en benk på en liten gresk øy og stirrer på en skare av turister gafle i seg pitabrød. Hun er nær ved å besvime av sult, og ser med lengsel på alle de saftige kjøttbitene som faller på bakken. Stoltheten hindrer henne i å gå og plukke dem opp.

Slik åpner fortellingen om tjuetre år gamle Jacqueline fra Liberia. En av verdens nå 8 millioner flyktninger, som i følge en fersk FN-rapport er det høyeste tallet på tjue år.

Det er sjelden jeg har lest en så naken og ren fortelling om det å miste alt. Et liv strippet til intet, ren bar eksistens: Alt Jacqueline eier er to skift tøy, en tannbørste og en leppepomade. Hun finner en hule der hun lager seg et hjem for noen uker, og finner ut at hun kan livnære seg ved å massere turistenes føtter. Ja, og så eier hun minnene, da — eller marerittene.

Hviler i hvert ord
Alexander Maksik har et helt særegent språk. Han hviler i hvert ord, som når han beskriver Jacquelines lykkefølelse ved å bite i en saftig fersken. Eller når hun tillater seg å bruke sine siste slanter på en kopp kaffe på et luksushotell. Varmen kaffen gir, normaliteten ved å sitte der som gjest — som en av de andre. Gjennom enkle grep skildrer han av den groteske forskjellen mellom hennes sult og de andres overflod: Dorske, halvfulle turister som velter seg på stranden, og vifter bort Jacqueline som tilbyr seg å massere dem for skarve to euro.

Sydenstranda blir aldri den samme

Amerikaneren Maksik debuterte i 2011 med den prisbelønte «You deserve nothing». Han ble sammenliknet med J. D. Salinger, Ian McEwan og Albert Camus. Tematisk har «Drivanker» paralleller til Hamsuns «Sult». Denne særegne blanding av sult og stolthet. Jacqueline fortæres nesten av sult, men tar ikke med resten av maten da en hyggelig restauranteier gir henne et måltid. Hun kommer tilbake og legger igjen 20 euro under servietten. Tilsynelatende meningsløst, men det er den stoltheten som gjør at hun fremdeles føler at hun er et menneske.

Fra overflod til sult
Det er en enkel og smal roman, dette, stillestående på sitt vis. Kun sett gjennom Jacqueline, og uten annen handling enn at hun vandrer fra sted til sted, livredd for å bli oppdaget.

Men det ligger en annen historie der, som driver handlingen fremover. Gjennom Jacquelines fiktive dialoger med moren, får vi langsomt avdekket hva hun flykter fra. Hun har selv vokst opp i overflod, faren var minister for diktator Taylor. Da regimet falt, var han for naiv til å få familien ut.

Hva som virkelig skjedde med Jacqueline, hennes vakre livsglade lillesøster, den kloke moren og den barnlige faren får vi først mot slutten. Den historien er like skrekkelig som den er virkelig.