Syk, eller bare litt redd?

Økningen av psykiatriske diagnoser vil gi enorme utgifter og nøre opp under politiske krefter som ønsker å avvikle velferdsstaten

Det finnes nå mer enn 400 mentale lidelser og antallet stiger med hver ny utgave av psykiatriens mest kjente diagnosemanual, DSM. Mange leger og psykologer synes at antallet lidelser nå er blitt uakseptabelt høyt, at det rett og slett er for mye som kalles mentale lidelser som trenger behandling. Legemiddelindustrien har stor økonomisk interesse av å holde vår naturlige evne til å takle angst og uro på et lavt nivå. Det er grunn til å tro at legemiddelindustrien aktivt støtter unødvendige angstdiagnoser

Mange angstlidelser, endog fobier og panikk, trenger ikke å være sykdom. All hjerteklapp er ikke angst. Det trenger ikke være noe fryktelig galt eller sykt selv om du er uforklarlig livredd. Noen ganger kan botemidlet være å lære seg å fortolke det som skjer med kroppen på en annen og bedre måte. Særskilt i psykoanalytisk samtalebehandling av angst står fortolkning og omfortolkning helt sentralt. Årsaken til angst, mente Freud, og dette var en dristig påstand på hans tid, lå i seksualiteten, eller riktigere sagt, mangel på sunn seksualitet. Den som har et sunt seksualliv, med samleier og orgasmer, blir ikke alvorlig engstelig. En kultur som ikke gir mennesker naturlig tilgang til å leve ut sin seksualitet, gjør ikke bare menneskene redde, men også forstyrrede i sin personlighet. Overdreven angst kunne slik være et forstyrret personlighetstrekk.

Religioner som forbyr mennesker å få naturlig utløp for sin seksualitet, gjøre etter dette synet hele befolkninger syke. Fortrengt seksualitet i samfunn der f eks kjønnene ikke tillates å ha noen omgang med hverandre før de er gift, vil ifølge den freudianske lære være nevroseskapende. Kreativitet, kunst og nyskapning, det Freud kalte sublimering, vil for noens vedkommende kunne bli en konstruktiv løsning, mens for andre – og særlig for testosteronstinne unge menn – vil ødeleggelse, vold og fanatisme kunne bli resultatet.

Freud hadde sannsynligvis rett i at et liv uten sex ikke er sunt for vanlige mennesker, uansett religion eller livssyn. Men det er vanskelig å se at det har sivet noen freudianske tanker over i dagens psykiatriske diagnosemanualer. Her er verken ødipuskompleks eller kastrasjonsangst nevnt. I dag blir heller angstlidelser forklart ut fra en eller flere, til nå uoppdagede, biologiske defekter i hjernen eller hormonsystemet.

Denne biologiske hypotesen er populær, noe som viste seg da britiske psykologer fra Kings College i London brukte den til å forklare det hittil største massedrapet i USA tidligere i år. Studenten som utførte myrderiene på sine 32 medstudenter på Virginia Tech, sør-koreaneren Cho, led sannsynligvis av en svulst på hjernen som han hadde hatt siden fødselen, ble det hevdet av en smilende fagekspert på BBC (19.4.07). Dette er selvsagt vill spekulasjon og det kan forklare det fårete smilet som ledsaget uttalelsen. Jakten på organiske og biologiske årsaker til personlighetsforstyrrelser og psykiske lidelser, inkludert angstlidelser, har så langt kastet lite av seg. Selv om vi vet at psykofarmaka som påvirker serotoninnivået (de såkalte lykkepillene) demper angst og minsker, ja, i riktige doser, fjerner panikkangst, så sier ikke dette oss noe om årsaken til angst. Også acetylsalisylsyre fjerner hodepine, men det er ingen som vil påstå at hodepine skyldes acetylsalisylsyremangel i hjernen. Til nå finnes ingen overbevisende forskning som viser at lite serotonin har noen spesifikk effekt på psykisk lidelse.

En vanlig måte å diagnostisere angst på, er ved hjelp av spørreskjemaer. Slike skjema kan gi oss viktig informasjon om hvordan svarene fordeler seg i befolkningen. Men vi vet også at folks svar ikke er et pålitelig mål på deres helsetilstand. Forskningen har vist at folk tror de kjenner seg selv bedre enn hva de virkelig gjør. Men i et samfunn der det etter hvert blir mer fokus på livets plager enn dets gleder, og der det opprettes stadig nye tilbud for å hanskes med disse plagene, ja, der det endog er mulig å oppnå økonomiske og andre fordeler ved hjelp av mentale lidelser, vil befolkningen ha interesse av å si seg sykere og mer lidende enn den er. Dette er allerede påvist i omfattende og sammenliknbare epidemiologiske undersøkelser, der omfanget av angst og depresjon i befolkningen øker i takt med vår rikdomsutvikling.

I Norge er angst og depresjon hos befolkningen i et fylke blitt kartlagt ved hjelp av et enkelt spørreskjema. Innbyggerne som fikk høye angst- og depresjonsverdier, mottok et brev fra forskerne tilknyttet Statens Helseundersøkelser med formuleringen: «Svarene dine tyder på at du har mye angst og depresjon, ta kontakt med legen din.» Kopi av brevet ble sendt til vedkommendes lege. Allmennpraktikerne i fylket hadde i forkant fått tilbud om opplæring i å bruke en psykiatrisk intervjumetode med særlig fokus på angst og depresjonslidelser. Dette ble godt mottatt blant legene og fremmøtet var bra. Intervjuemetoden ble så videreutviklet på bakgrunn av de praktiske erfaringene. Rettighetene til å anvende den ble så lisensiert til et farmasøytisk firma – som deretter lanserte det med stor suksess også i andre nordiske land. Hittil har flere tusen norske allmennpraktikere vært på intervjukurs. Evnen til å stille angstdiagnoser er dermed blitt godt hjulpet fram av en farmasøytisk bedrift.

I USA har vi de siste årene sett hvordan angstdiagnoser i stort omfang nå også settes på småbarn, som f eks sosial angst. Sosial angst begynner gjerne fra tidlig i tenårene, men den nedre aldersgrensen for diagnostisering forskyves stadig. Jeg tror vi får en økning i angstdiagnoser og andre psykiatriske diagnoser fordi de holder på å bli en god unnskyldning for foreldre med barn som ikke lykkes så godt i skolen. Noen foreldre foretrekker en psykiatrisk diagnose fremfor en dårlig karakterbok. Diagnosen fritar både foreldrene, eleven og skolen for den skam det er å være «taper». Heller en sønn eller datter som bruker psykofarmaka enn en som ikke greier opptaksprøvene.

Syk, eller bare litt redd?

Økningen av psykiatriske diagnoser er et velferdsproblem; det hører de rike samfunn til. Den vil få trygdebudsjettene i velferdsstater til å eksplodere. I Europa vil de rikeste samfunn rammes sterkest, som Norge, Sverige og Nederland. Vi kan allerede lese det ut av statistikken. I lokalsamfunnet vil dette velferdsproblemet skape enklaver for statsstøttet angst og fedme, nasjonalt vil det nøre opp under politiske krefter som vil avvikle velferdsstaten, og globalt vil det få økonomien i psykofarmasøytisk industri til å blomstre.