NYBEGYNNER: Kreftsyke Adam (Joseph Gordon-Levitt) er en utfordring for den nervøse psykologen (Anna Kendrick) i «50/50».
NYBEGYNNER: Kreftsyke Adam (Joseph Gordon-Levitt) er en utfordring for den nervøse psykologen (Anna Kendrick) i «50/50».Vis mer

Syk humor

Sjargongen i kreftkomedien «50/50» er ironigenerasjonens, men undersiden er nær og ærlig.

FILM: Det er en linedans å lage komedie av tragiske temaer. Når innholdet er så alvorlig, må formen være desto mer springende og lett på foten - samtidig som død og sykdom ikke skal trivialiseres.

Intensjonen bak den inntagende «50/50» var nok at den skulle være mer av en komedie enn den ble.

På gutters vis
I den uferdige alder av 27 får radiojournalisten Adam (Joseph Gordon-Levitt) beskjed om at han har kreft, og 50 prosents sjanse for å overleve. Nyheten takles på ulikt vis av hans nærmeste: Kjæresten (Bryce Dallas Howard) får panikk og et anfall av momentan utroskap, moren (Anjelica Huston) truer med å flytte inn, bestevennen Kyle (Seth Rogen) bruker den triste historien til å dra damer og den uerfarne psykologen (Anna Kendrick) lirer nervøst av seg fraser som at «Du viser følelser! Det er bra!».

I sentrum står den livredde Adam, som på gutters vis ikke aner hvordan han skal uttrykke det som herjer i ham. Han spilles utsøkt av Joseph Gordon-Levitt, en av Hollywoods fineste unge skuespillere: Holdt, men med en stor sårbarhet, like antydet som utvilsom, som stadig siver gjennom.

Ganske vittig
«50/50» er en liten, upretensiøs film, utvasket i fargene, nesten unnselig. Men med små, presise grep skapes en historie som virker intenst ekte. Bipersonene i plottet har forutsigbare funksjoner - den pene, svikefulle jenta, kjærestematerialet, den jovial-plumpe bestevennen - men er utformet nøkternt og observant.

Man kjøper dem, og reaksjonene deres. Humoren er dempet, velformulert og ganske vittig. Sjargongen i «50/50» er ironigenerasjonens, men på undersiden er filmen nær og ærlig.

Sutrete indie
Regissør Jonathan Levine har gjort noen uheldige valg i soundtracket, som består av et knippe identiske sutrete indielåter som gjør sitt for å holde «50/50» igjen i et lavendelblått sorglandskap.

Filmen hans er klok, men burde våget mer, stolt på at alvoret likevel ville trengt gjennom fernisset av vitsing. Det er som om Levine ikke helt tør å fiske etter en stor, hjertelig latter. Da får han det heller ikke. Han får fnis. Og en og annen tåre.