Syk i utsøkt selskap

Testing, testing - nå tester jeg ... Det jeg tester er min egen stemme, den lyder som en blanding av Vidar Theisen og en syk måke, her jeg prøver å breke ned noen ord på min Sony DAT-Walkman, for å se om jeg klarer å komme litt videre med denne artikkelserien.

Det er blitt sagt av en av Salman Rushdies koner, forfatterinnen Marianne Wiggen, som levde et slags romantisk liv sammen med ham før hun ble lei av det og dukket opp til overflaten, men det hun sa og som jeg bet meg merke i var følgende: «Vi er en farlig rase vi forfattere, for våre bøker fortsetter å leve etter at vi er døde.» Det hadde hun utvilsomt rett i, skjønt hun glemte kanskje bokbålene, som har flammet gjennom historien, og likevel er der noen få som sluker bøker som om de var wienerpølser. Jeg hadde en venn som drev med holografisk kunst, som døde i et astma-anfall. Han var så glad i bøker at han leste i dusjen.

DET JEG OGSÅ OPPDAGET, da jeg fikk den imponerende diagnosen Amyotrofisk Lateral Sklerose - ALS, som bare var en interessant måte å si at jeg var dømt til døden innen tre til fem år, fikk jeg som et plaster på såret vite at jeg samtidig var blitt medlem av en eksklusiv klubb, noe i retning av de syv pengesterke menn, som styrer den globale økonomien. Blant de mest prominente medlemmene i denne internasjonale ALS-klubben fant jeg den amerikanske baseballhelten Henry Louis Gehrig, også kalt «Jernhesten». Nå er ikke jeg noen kjenner av amerikansk baseball-lingo, men ifølge Encyklopædia Britannica var han en av de beste spillerne i profesjonell amerikansk baseball. Han spilte i mer enn 2100 kamper på rad, og i 1931 satte han ny American League-rekord i antall runs, som ikke ble slått før i 1980-årene. Han var en beskjeden mann og ble noe overskygget av en samtidig baseball-helt, Babe Ruth. Da det ble kjent at han var døende av en type sklerose, ble han valgt til Baseball Hall of Fame i 1939, og han døde i 1941. Han var utdannet ved Columbia University, men gjorde sin karriere som spiller for New York Yankees og skulle bli amerikansk baseballs mest lysende stjerne gjennom tidene til han ble rammet av ALS, noe som gjorde denne hittil ukjente sykdom mer berømt i Amerika enn i noe annet land som Lou Gehrigs-disease. Hadde Dæhlie blitt rammet av ALS, ville sykdommen bli kjent av hele Norge som Dæhlie-syndromet. JEG VET IKKE om denne unike plage, som man antar har noen genetiske aspekter og derfor er mest utbredt på Fiji-øyene, er like kjent i Kina som i Amerika. Men det burde den være, for den røde keiser Formann Mao fikk ALS på toppen av en hel mengde kjønnssykdommer, siden han elsket å rulle seg i dynger av ungt kvinnekjøtt. Iallefall hadde han ingen tro på den gamle kinesiske naturmedisinen, hvor man bl.a. bruker bambusnåler, omtrent som vi i Europa brukte blodigler for å få det urene ut av kroppen. Nei Mao, han trodde på Karl Marx og Lenin og de gamle kinesiske keisernes herskerteknikk, og han trodde på den vesterlandske skolemedisinen, som forøvrig stilte diagnosen ALS, baseball-sykdommen som var blitt berømt i Amerika, og han hadde omringet seg med åtte livleger, jeg tror de fleste var franske. En av legene, Dr. Li Zhisui, skildrer i den tykke boken «The private Life of Chairman Mao», som ble oversatt til norsk og utgitt på Cappelen forlag i 1995 under tittelen «Formann Mao, Livlegens beretning», hvordan den røde keiser ble pumpet full av kinesiske nudler gjennom plastsonder som ble presset gjennom nesen og ned i magesekken, omtrent slik gjess blir fôret opp for å produsere gåselever.

I ENGLAND BURDE MAN også kjenne til sykdommen, for en mann som var kjent for å spille den sofistikerte, elegante og tørrvittige typen på en engelsk gentlemann i lette komedier, og som later til å ha adoptert Secret Service's motto «never explain, never complain and never apologise», nemlig skuespilleren David Niven, bukket også under for ALS. Han var opprinnelig skotsk, fra en familie med lang militær bakgrunn og tok selv utdanning ved Sandhurst militærakademi. Han prøvde seg i mange yrker, blant annet som rådgiver for en gruppe cubanske revolusjonære. Senere gikk han til filmen, hvor han blant annet spilte i «The Guns of Navarone», «The Pink Panther» og «Death on the Nile». Han vant en Oscar for sin prestasjon i «Separate Tables» fra 1958.

DET VAR JO SMIGRENDE for meg å være et beskjedent tilskudd til denne klubb der den engelske fysiker, matematiker, kosmolog og forfatter av både esoteriske, vitenskapelige skrifter samt populærvitenskapelige ditto ..., nemlig Stephen Hawking, forfatter av «Univers uten grenser» og «Svarte Hull og Baby-Universer og andre Essays», er med. Mannen som, omgitt av sine kollegaer ved Cambridge-universitetet, har sittet i rullestol med ALS-diagnosen eller motor-neuron disease, som den gjerne blir kalt blant britiske nevrologer, og som kan holde femogtyve tettskrevne sider med ligninger i hodet på en gang.

Men når han åpner kjeften for å gjøre seg begripelig forstått, høres det ut som en lallende idiot. De siste årene har han imidlertid ved hjelp av en datamaskin greid å gjøre seg forstått. Han innehar rekorden, såvidt jeg vet, hva gjelder å overleve alle dystre spådommer om en tidlig død. Hawking har levd med diagnosen i trettifem år, kanskje er det mer, og det finnes mange nevrologer, blant annet Børre Koss ved Sentralsykehuset i Vest-Agder, som vil hevde at han lider av en sykdom som bare han har. Hawking som sitter i, eller må bli løftet over av hjelpere til den gamle stolen der Sir Isaac Newton en gang satt i The Royal Society. Han sitter nå i rullestolen sin og har gjort kvantesprang ut av det newtonske verdensbildet. To be continued ...