Sykefravær og «sykefravær»

Begrepene er forskernes verktøy for å gripe virkeligheten. Ingen kan se tyngdekraften – det vi kan se er virkningene av den, f.eks. når et eple faller, en pendel svinger eller når planetene kretser rundt solen. Men å skjønne at det er den samme kraften som skjuler seg bak og virker på epler, pendler og planeter, tok det århundrer å forstå – en forståelse som ble fortettet i begrepet tyngdekraft.

Vi lager oss ofte forestillinger som ikke svarer til verden slik den virker. Sykdommen malaria var kjent i oldtiden – men navnet stammer fra en feil forståelse: at den skyldes dårlig luft (mala aria). Hvis begrepene vi bruker ikke dekker de faktiske forhold, blir ikke bare forståelsen feil. Tiltak basert på den vil heller ikke virke som ventet. Forkjærte begrep vil gi feilslåtte inngrep.

Slike problemer deler samfunnsfagene med naturfagene. Men samfunnsfagene har noen problemer i tillegg. Naturlovene forblir uberørt av hvordan vi forstår dem. Men det vi tror og mener om samfunnet er en del av samfunnet. Derfor blir det ofte politisk strid om hva som er dekkende begrep om samfunnet – f.eks. om begrepene «proletariat» og «utbytting» har gått ut på dato.

Samfunnsviterene har faktisk enda et problem: Begrepene forskerne bruker er ofte betegnelser som er innført av administrative hensyn, for at funksjonærer skal kunne treffe ryddige avgjørelser. Og da kan det hende at virkeligheten endrer seg, mens begrepene lever sitt eget liv videre – omtrent som klær som blir hengende i skapet mens kroppen får en annen fasong.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men med økende avstand mellom begrepene som brukes og forholdene som skal gripes, blir forståelsen feil og forvaltningen skral.

Et av de mest omstridde forhold i norsk samfunnsliv, er det høye sykefraværet. Vi har et paradoks: Norge har i årevis vært i verdenstoppen i levekår – men også i sykefravær. Spisst kunne man si at verdens beste land fremtrer som Europas syke mann.

Sykefraværet er et problem både for samfunnet og for arbeidsplassene. Det koster dyrt og det skaper ofte slitasje for de andre som må overta arbeidsoppgavene.

Begrepet «sykefravær» betegner to ting: forståelsen av en tilstand (at man er borte fra jobben fordi man er syk) og rettigheter man har i denne tilstanden (at man ikke skal lide økonomisk selv om man blir syk). Begrepet er på en gang en medisinsk karakteristikk og en administrativ kategori.

Det høye sykefraværet kan skyldes at nordmenn er sykere – eller føler seg sykere – enn arbeidstakere i andre land. Men kan det høye fraværet bero på at nordmenn ikke er mer syke, men også at vi har organisert samfunnet på en annen måte? Kan det for eksempel skyldes at når flere jobber – og når begge i et parforhold jobber – må flere av og til være borte fra jobben uten at de selv er syke i medisinsk forstand? Men fordi sykmelding er en praktikabel måte å ordne seg på når det oppstår belastninger i familien? Hvis dét er grunnen og vi kaller det noe annet – sykefravær – vil vi både tolke feil og handle feil.

Da holder vi også i halen på et bredere problem: Sammenhengen mellom endringer i folks privatliv og utslagene det gir i arbeidslivet. Spørsmålet blir: Har omfanget av stressituasjoner og sårbarhetspunkter i privatlivet ikke bare økt, men slår mye mer direkte over i arbeidslivet på grunn av økt likestilling? Ja, vi kan spørre: Skyldes sykefravær ikke at folks situasjon er blitt verre, men tvert i mot voksende velferd, bedre levekår og økt frihet?

La oss illustrere med to typiske situasjoner: samlivsbrudd og eldrebølge.

Samlivsbruddene har økt veldig – omtrent halvparten av alle parforhold blir nå oppløst, bruddene fortsetter oppover i årene, og flere bryter flere ganger.

Brudd er en belastning – og noen blir faktisk syke av det, f.eks. med depresjoner og økt bruk av legemidler på resept. Dét øker sykefraværet – av folk som faktisk er syke.

Men brudd betyr også noe annet, som konflikt om barn, om flytting, om samværsrett, om eiendeler. Barna kan trenge ekstra oppfølging. Alt dette tar masse tid å finne ut av og rydde opp i, enten man er syk eller frisk. En undersøkelse Synovate MMI gjennomførte for «Foreningen 2 Foreldre», viser klart at jo mer konflikt mellom partene ved brudd, desto større sykefravær. Når hestene bites blir arbeidsplassen tom.

Eller formulert spissere: Sykefravær er et mål på konflikt, ikke på sykdom. I rapporten konkluderes det: «Det totale antall dager en ansatt enten er helt fraværende fra sin arbeidsplass i forbindelse med samlivsbrudd, eller er til stede uten å utføre sitt vanlige arbeid utgjør 46 dager eller omtrent 2 månedsverk. Dette er et svært forsiktig anslag.» Spisst: Friheten til å bryte har sin pris – og i vårt land dekkes den av sykepengeordningen.

Landet får også stadig flere eldre fordi helsa holder lenger – kanskje det beste uttrykk for økende velferd. Likevel: Med økende alder følger økende skrøpelighet og det blir stadig flere som enten periodevis eller permanent trenger hjelp, tilsyn og omsorg. Mens pensjonen stort sett kommer fra det offentlige, kommer omsorgen for det meste fra familien.

Våren 2007 gjorde Fafo en undersøkelse blant kvinner og menn i alderen 45-65 år. Et hovedfunn er at syv av ti med én eller begge foreldre i live, ga praktisk hjelp og/eller pleie til dem, samtidig som de selv var yrkesaktive. Over halvparten av disse sa at de i løpet av det siste året hadde opplevd vansker med å kombinere omsorgsforpliktelsene med jobben. Undersøkelsen viser at arbeidstakere bruker både feriedager, tar ut permisjon, og bruker egenmeldingsdager eller sykemelding til slik omsorg, selv om det ikke er i tråd med reglene. Med andre ord: Arbeidstakere – og leger – ser i noen tilfeller ingen annen utvei enn sykmelding for å løse et praktisk problem, selv om det er brudd på reglene. «Sykefraværet» vokser ikke bare fordi arbeidstakeren er syk, men når foreldrene trenger hjelp. Det samme kan skje hvis et familiemedlem blir syk og man sykmelder seg selv for å stille opp.

Ettersom eldrebølgen slår inn, kan vi derfor regne med en økning i registrert sykefravær blant yrkesaktive. For når noen trenger hjelp, slår Frank Sinatras lov inn: «Something’s gotta give». Jo flere eldre utenfor arbeidsstyrken, desto flere vil trenge hjelp – privat – fra arbeidsstyrken.

I økonomiske kalkyler er det lagt vekt på generasjonsbudsjettet – hva pensjoner og pleie vil koste de yrkesaktive og hvor mange flere som må ansettes i helse og omsorg for å møte eldrebølgen. Statistisk Sentralbyrå har beregnet skal vi holde dagens nivå på tjenestene, vil antallet som jobber i helse- og sosialsektoren måtte øke med 180-190.000 fram til 2050.

Men et generasjonsbudsjett er også et tidsbudsjett. Det vil trenges ikke bare mer penger, men også mer tid fra de yrkesaktive – altså uformell tid i familien i tillegg til det institusjonene leverer. Den familietiden som må til er ikke sykefravær.

Hva kan gjøres? Vi har en modell fra endringer som ble gjort i ordningen for fødselspermisjon. Først sykmeldte mange kvinner seg i svangerskapets siste uker på grunn av ulike belastninger. Derfor ble fra 1991 to uker av fødselspermisjonen lagt før fødselen. I 1993 ble perioden utvidet til tre uker. I stedet for å registrere svangerskapets slutt som «sykdom», kaller vi tilstanden ved dens rette navn. Vi forstår situasjonen annerledes, og betaler for denne virkelighetsforståelsen på en annen måte: Å bære fram et barn er tungt (altså svangerskapspermisjon), men ikke sykt (altså sykmelding). Eller: Før, da mor var husmor, kunne far gå på jobb – barnas sykdom slo ikke ut i fravær. Nå, når begge jobber, har vi en permisjonsordning som er en rett for friske – altså for sunne foreldre – som tar fri fra jobben for å ta vare på ungene sine.

Når det gjelder fravær ved samlivsbrudd eller omsorg for foreldre og familiemedlemmer, vil bruk – noen vil si misbruk – av ordningen med sykmelding samtidig tildekke det som skjer og de behov folk har. Både politikere, fagbevegelse, næringsliv og forskere diskuterer om det bør innføres egne fraværsdager (ikke sykedager!) for å ta omsorg for gamle foreldre. «Foreningen 2 Foreldre» har reist spørsmål om tiltak mot belastningene ved samlivsbrudd.

Den første forutsetning for å komme videre, er å kalle tingene ved deres rette navn. Belastninger ved samlivsbrudd er normalt. Å ha gamle foreldre som man må hjelpe samtidig som man er i jobb blir mer og mer normalt. Ingen av delene er sykt. Både antallet brudd og antallet gamle foreldre øker. Det er de sosiale tyngdekreftene. For å forstå dem og møte dem, må vi gå fra noen av de gamle konsepter. Da kan løsninger søkes langs nye veier – som økt adgang til å jobbe hjemmefra, åpningstider lagt slik at gamle foreldre kan hjelpes utenfor ordinær arbeidstid eller boforhold som gjør det mulig å hjelpe uten å være borte.