MANGE PÅ TRYGD: Det er flere uføretrygdede i Norge enn innbyggere på Island, skriver kronikkforfatteren. Foto: Terekhov Igor / Shutterstock / NTB scanpix.
MANGE PÅ TRYGD: Det er flere uføretrygdede i Norge enn innbyggere på Island, skriver kronikkforfatteren. Foto: Terekhov Igor / Shutterstock / NTB scanpix.Vis mer

Debatt: Trygdeytelser

Sykefravær på topp, arbeidsledighet på bunn

Om vi ikke forvalter velferdsytelsene bedre i dag, kan det bli langt færre av dem i fremtiden

Meninger
Andreas Nydal, medisinstudent.
Andreas Nydal, medisinstudent. Vis mer

Den kjente legen Jørgen Skavlan forsøkte for noen uker siden å skape debatt om nordmenns sykemeldingsvaner. Det kom som ventet et motsvar fra en som er sykmeldt i blant. Ingen av dem nevner at det også finnes hyggelige tall bak det dystre sykefraværet. Samtidig er hver femte nordmann i sin beste alder hjemme fra jobb til enhver tid. Det må vi kunne snakke om.

Sykefravær på topp, arbeidsledighet på bunn

Figur 1: Hentet fra regjeringen.no. Aldersfordelingen blant de sysselsatte i disse landene er ganske lik.

Vi har mange sykmeldte, heller enn mange arbeidsledige. Skavlan peker med rette på at vi har langt flere på trygdeytelser enn sammenlignbare land, jamfør illevarslende figur over. Disse landene har derimot større arbeidsledighet enn oss. Det er baksiden av deres medalje. Finland hadde 8,6 prosent og Sverige 7,9 prosent i 2014, mot Norges 3,6 prosent samme år. Det ser ut som det er en invers sammenheng mellom antall sykmeldte og antall arbeidsledige i et land.

Sykefravær på topp, arbeidsledighet på bunn

Figur 2: Bilde fra forelesning holdt ved medisinsk fakultet 5. februar 2016, Fredrik Holsts hus, 10. semester.

De fleste er i jobb. Norge har høyere sysselsettingsnivå (75,1 prosent) enn de fleste andre land, ifølge OECD. Vi er kun slått av Sverige, Nederland og Island (som med sine 83,1 prosent er høyest i verden). Mange i arbeid følges av flere sykmeldte. Videre ser det ut som dem med høyt sykefravær er de første som mister jobben i nedgangstider. For flere dypdykk i sammenhengen mellom sykefravær, konjunktur og arbeidsledighet, les denne.

Ellers er Norge ekstremt gode på registrering. Med 75,1 prosent i arbeid, 20 prosent på trygdeytelser, og omtrent to prosent på sosialhjelp, bikker vi 97 prosent av yrkesaktiv befolkning. Vi vet omtrent hva alle innenfor landegrensene driver med. Få land kan skilte med samme tall.

Det overnevnte er gevinsten. Vi bør være glade for at vi har oversikt over hva nordmenn driver med, og takknemlige for gode tider med lav arbeidsledighet. Men til hvilken pris? En av fem i den yrkesaktive befolkningen er på en eller annen helserelatert trygdeytelse. Enten sykmeldt (seks til syv prosent), på arbeidsavklaringspenger (fire prosent) eller uføretrygdet (ni prosent).

Det er dermed flere uføretrygdede i Norge enn innbyggere på Island. Det er budsjettert med 155 milliarder i 2016. Kostnaden har vært rimelig stabil siden 2008. Hvem betaler? Arbeidsgiver, arbeidstaker og staten selv, i den rekkefølgen. Stor nedtur for dem som faller utenfor et pulserende arbeidsliv og stor prislapp. Hva kan gjøres med dette?

Nordmenn har ikke dårlig sykemeldingskultur. Fastlegene slipper gjennom 95 prosent av sykemeldingsønskene. Det er kanskje dem kritikken burde vært rettet mot. Samtidig har det skjedd et skifte hos pasientene. Pliktfølelse er i mange tilfeller erstattet med rettighetsfølelse. Det er ikke lett for legen å stå imot når noen strengt tatt har rett til sykemelding, tross at de egentlig kunne jobbet.

De aller fleste nordmenn er i jobb og er bare sykmeldte korte perioder av nødvendighet. At ti prosent av de sykmeldte står for 80 prosent av alt sykefraværet, er mer urovekkende. Dette kan forenklet bety at en særlig utsatt gruppe er sykmeldt for mellom 20 og 30 milliarder i året.

Det er her gevinsten ligger, både i livskvalitet for det enkelte individ og økonomisk for storsamfunnet. Hadde vi kunnet hjelpe disse menneskene kunne vi spart et bistandsbudsjett årlig.

Hva så med de uføretrygdede? Det stilles strenge krav for å oppfylle medisinske vilkår for uføretrygd. Etter innstramming de senere år, er det få som ikke «fortjener» betegnelsen ufør dersom de får det innvilget. Det er også gjort kloke endringer i regelverket, slik at de uføre nå kan jobbe deltid uten å «tape» penger totalt, slik det var for bare noen år tilbake.

Vanskelighetene oppstår når noen forsøker å lage debatt om trygdeytelser. Å være arbeidsufør er sårt for mange, og en offentlig debatt virker fort støtende eller anklagende. Tross en helt rettmessig uførhet kan en få følelsen av å bli mistenkeliggjort. Dette er forståelig, samtidig som det ikke må stå i veien for konstruktiv dialog. Et skrekkeksempel er bakermesteren som forsøkte å hjelpe folk ut av uføretrygd i Åmli, en av kommunene med størst andel trygderelaterte ytelser på landsbasis.

Bakermesteren forsøkte å få folk i arbeid på bakeriet sitt, men det var så få arbeidsføre at han måtte hente arbeidskraft fra utlandet. Han forsøkte å starte en debatt om dette i lokalavisen, men ble raskt frosset ut sosialt, og både bil og leilighet ble vandalisert. Ordføreren selv kom med den svært uheldige uttalelsen: «Når man stikker seg frem som han har gjort, må man også regne med å få litt igjen». Dette er faren, også på nasjonalt plan. Vi må kunne, som Skavlan forsøker, snakke om dette.

Det er gode grunner til at vi har de støtteordningene vi har. Likevel må det aldri hindre oss i å søke enda bedre løsninger for enkeltindivider og befolkningen som helhet.

Det er i ferd med å bre seg en rettighetskultur hos nordmenn. En lege fortalte om en pasient som hadde smerter i korsryggen. Pasienten hadde spurt legen om han kunne spille badminton med den vonde ryggen, siden han var så glad i det. Legen jublet og oppfordret til å gjøre nettopp dette. Legen så sitt snitt og fulgte opp med uttalelsen: «Og når du kan spille badminton, kan du vel begynne å jobbe samtidig», hvorpå pasienten svarte: «Nei, jobbe, det skal jeg ikke. Jeg er jo sykmeldt».

Dette illustrerer hvordan følelsen av ens rett kan bli usunn og handlingslammende. Legen blir satt i skvis mellom faglig integritet på den ene siden og pasientens innkreving av sine opplevde rettigheter på den andre.

Ebbe Hertzberg, en fremtredende sosialøkonom og politiker på høyresiden rundt slutten av 1800-tallet, kritiserte tendensen til at staten påtok seg ansvaret for individenes livsopphold. Arbeidere fikk forsikringer og stønader ved bortfall av arbeidsevne, og det var tydelige solidariske strømninger inspirert særlig av Bismarcks modell i Tyskland og senere Beveridge-rapporten fra Storbritannia. Hertzberg beskrev en dystopi hvor staten gjennom sine støtteordninger fratok folk sin selvoppholdelsesdrift, og var en av de første som ga dette uønskede fremtidsscenariet navnet velferdsstaten i 1884.

Venstresiden tok dette navnet i sin favn, og benyttet nettopp Hertzbergs redsel som fanesak. Velferdsstaten ble gradvis til, med folketrygdloven av 1967 som sitt definitive gjennombrudd.

Folketrygdloven markerte overgangen fra det behovsprøvde til det rettighetsbaserte. Nå er kanskje det rettighetsbaserte gått for langt, og kan gå på bekostning av nettopp selvoppholdelsesdriften som Hertzberg skisserte i sin tid. En av fem i sin beste alder er utenfor fullt arbeid til enhver tid. Den økte andelen unge uføretrygdede er særlig bekymringsfullt.

Utgiftene til sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd er stabilt høye, men alderspensjonen skyter i været. Dette er elefanten i rommet. Det er denne som setter de andre ytelsene fra folketrygden under press. Samtidig er velferdsstaten en suksess med tanke på svært høy arbeidsdeltakelse, lav arbeidsledighet, og få nordmenn som faller helt utenfor systemet.

Skavlan peker på en fryktet konsekvens av dagens pengebruk, nemlig at om vi ikke forvalter velferdsytelsene bedre i dag, kan det bli langt færre av dem i fremtiden. Fortsetter vi å feie dette under teppet vil vi snart snuble i den voksende bulken. Politikerne må kunne røre i dette uten at det betyr den sikre velgerflukt.