BAKKEKRIG: Som i enhver borgerkrig er det vanskelig å velge side. Shia eller sunni? Bilister og syklister i en ukonvensjonell bakkekrig, der løsningene synes vanskelig å finne. Foto: Berit Roald / SCANPIX
BAKKEKRIG: Som i enhver borgerkrig er det vanskelig å velge side. Shia eller sunni? Bilister og syklister i en ukonvensjonell bakkekrig, der løsningene synes vanskelig å finne. Foto: Berit Roald / SCANPIXVis mer

Sykling som Syria-krig

Hvorfor hater vi hverandre? Syklister og bilister er den nye rovdyrdebatten, som truer idyllen i vårt harmoniske samfunn, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Er det en type biler som går igjen der det er bråk?

- Biler med grønne skilter. Håndverkerbiler. Det slår aldri feil.

Hva med taxiene?

- De er idioter.

Kan du finne en beskrivelse som passer bedre i avisen?

- Yrkesidioter

La oss begynne her, med dette utdraget fra Aftenpostens intervju med sykkelbud Torleif E. Haugen. Avisa har denne uka satt Oslos dårlig utbygde sykkelveinett under lupa. Men enda mer fascinerende enn å studere antall kilometer med sykkelvei, er det å se konfliktnivået. Det ulmende hatet mellom sykkelfolket og bilistene. Den gjensidige mistenksomheten, avskyen.

Spør du en gjennomsnittsnordmann i dag om han ikke liker innvandrere, vil han sannsynligvis parere uanstrengt. Spør du en venn hva han tenker om syklister i tettsittende drakt, vil fremmedfiendtligheten piple fram: De er annerledes, vanskelige å identifisere meg med. Og spør en bilist, eller en fotgjenger. For eksempel denne fra Aftenpostens debattsider denne uka:

«Jeg er overbevist om at jeg har majoriteten av osloborgere med meg i ønsket om å få syklistene vekk fra Oslos gater, ikke minst med hensyn til syklistenes egen sikkerhet».

Legg merke til den underliggende trusselen. Som et vennlig, passiv-aggressivt forslag til en endelig løsning. I vårt moderne samfunn hater vi ikke innvandrere, men syklister hater bilister - og alle hater dem tilbake.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvordan ble det sånn? Er vi et olmt folkeferd - er det i slekt med vår harde fyllekultur og ruskultur? Vi kjører hardt, også når vi sykler. Noen steder - som på Ullevål i Oslo - har de tatt over gatebildet i rushen. Det er etablert en alternativ, lokal bestemmelse i vegtrafikkloven der syklistene har forkjørstrett over den trafikkerte Sognsveien. Bilistene må bare passe seg!

Men som i enhver borgerkrig er det vanskelig å velge side. Shia eller sunni? Bilister og syklister i en ukonvensjonell bakkekrig, der løsningene synes vanskelig å finne. Er det bedre sykkelveier? Eller har vi et holdningsproblem - at vi rett og slett ikke klarer å forstå hverandre, se på hverandre som mennesker med familie, kanskje barn. Vennlige på privaten. Hyggelige, til tross for den truende framtoningen i sykkeldrakt eller bak panseret i en taxi eller bil med grønne skilter. For å si det med Sting (som jeg sjelden gjør): «What might save us me and you, is if syklister og bilister love their children too».

Det er selvsagt for dumt. Like dumt som da en sauebonde skjøt bikkja Tønes på Hellestø i Rogaland, fordi den løp uten bånd på hans eiendom. Like dumt som at 1000 stilte opp i minnemarkering for bikkja etterpå. Jeg tror vi skal være glade for at du ikke slipper unna med å skyte en syklist som bryter trafikkreglene. Det kunne blitt interessant, eller «VIRKELIG interessant», som de verste sykkelhaterne ville sagt.

Jeg befinner meg i en slags limbo, for det er ikke mer enn to uker siden jeg begynte å sykle til og fra jobben - utelukkende av praktiske hensyn. Bilkøen er blitt så ugjennomtrengelig at det tar kortere tid å sykle. Selv om sykkelturen er på en drøy halvtime.

Dermed er jeg blitt inkludert i en ny stamme. Møter jeg en med-syklist som jeg ikke kjenner fra før, kan han etter tre minutter velte ut av seg all sin forakt overfor utakknemlige, sure bilister. «Er det noe denne byen trenger, så er det jo flere syklister!» Tja. Jo. Men det er jo virkelig ikke for alle. Norge er en steinrøys, topografien her i Oslo såpass utfordrende at det krever oppriktig innsats for i det hele tatt å motivere seg for oppgaven det er å bli en hverdagssyklist. Du får ikke overskudd av å sykle i Oslo, du blir utslitt. Elsykler er kanskje løsningen, sier du. Nei, det åpner jo bare en ny front: de motbydelige folkene som i tillegg får hjelp oppover motbakkene.

Jeg har også møtt fordommene. En venninne vil heller se sin mann forbli utrent enn å bli en «syklist». Dette illustrerer bare en av formene for hat som rettes mot pedaltråkkerne. Menn som har bikka tretti har en tendens til å trene litt mye, hvis de først har begynt. Syklingen blir som en flukt. Både fysisk og mentalt. Menn som legger i vei alene mens de tenker forbudte tanker.

Hva skal til for å løse opp i denne floka? Normalisering. Sykling har et imageproblem, og trenger å bli mer av en normalaktivitet. I Trondheim har de en sykkelheis opp en av de hardeste bakkene. Hva med noe slikt flere steder i landet? Christian Ringnes har drømt om å lage taubane i Oslo fra sentrum og opp til Ekebergrestauranten. Lag heller en sykkelheis langs veien opp dit, og han vil endelig fortjene tittelen Årets Oslo-borger.

Men viktigst av alt: ikke sett alle pengene på å skape sykkelbyer. Det vi trenger er kollektivløsninger. Sykling er ikke, og vil aldri bli, en helårsaktivitet for normale mennesker i et land med snø og is fem måneder i året.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook