Sykt og søtt

«Sykt lykkelig» sniker seg inn soveromsdører og vinduer og får seeren til å føle seg som en kikker.

|||FILM: Kaja (Agnes Kittelsen) er som en glødelampe uten bryter. Det insisterende solskinnsoppsynet hennes stråler med uforminsket styrke mot enhver uskyldig forbipasserende som måtte befinne seg i hennes vei. Det kan gjøre henne både enerverende og barnslig keitete, det kan være slitsomt å måtte takle hennes påtrengende hyggelighet.

Men det bunner bare i at hun vil at alle skal ha det bra og at alt skal bli fint. Og om alt ikke er fint ennå - og det er det virkelig ikke, Kaja er et tidligere fosterhjemsbarn fanget i et sexfritt ekteskap med en skulende jegertype med kjæledress - så kanskje det blir det om hun bare prøver enda litt hardere.

Inntagende
Kaja er en inntagende hovedperson: Karikert nok til å være en vellykket komedierolle, men sann nok til at hun blir en å identifisere seg litt med for alle som noen gang har tatt på seg for mye ansvar i en relasjon eller en situasjon, kompansert for taushet med å snakke for mye eller for snakkesalighet med å være stille, og klandret seg selv hvis det ikke flyter.

Kittelsen, som hittil er mest kjent for de ikke overveldende komplekse heltinnerollene i filmen «Max Manus» og teaterforestillingen «Trollbyen», får her endelig vist seg frem som en comedienne med stort register. Det er flott gjort.

Uthalt pinlighet
Persontegningen er noe «Sykt lykkelig» fikser. Historien begynner idet ekteparet Sigve (Henrik Rafaelsen) og Elisabeth (Maibritt Saerens) flytter inn i huset ved siden av Kaja og mannen Eirik og uten å vite det trykker på knappen som utløser naboenes undertrykte lengsler.

Regissør Anne Sewitsky er god til å la blikk og bilder tale og formidler fint det kleine og keitete når folk slumper til å blottstille sine mest sårbare sider. Det blunkes aldri i møte med historiens mest pinlige konfrontasjoner, snarere hales tiden ut. De skarpt belyste bildene og den håndholdte filmingen er det motsatte av jåleri, og Anna Mykings kamera lurer listig utenfor vinduer og soveromsdører og understreker kikkerfølelsen.

Den kjølige og kontrollerte Elisabeth kontrasteres godt mot den vidåpne Kaja. I tråd med filmens lett absurde ånd dukker en vokalkvartet iblant opp fra det store intet og fremfører malmfulle amerikanske spirituals. Sangene om det svake, vaklende sjeler som så sterkt ønsker å bli passet på, smugler alvoret snedig inn i filmen, uten at det blir klamt.

Mister staminaen
Hadde filmen enda stått løpet ut. Men etter noen overskridelser av grenser og noen lite gjennomtenkte partnerbytter, er det som om «Sykt lykkelig» mister staminaen. Den lille firkantkomedien tværes ut, glemmer å være morsom, og faller til sist i la-oss-snakke-ut-om-dette-her-fella.

Den glimtvise overtydeligheten, som kommer i små drypp filmen gjennom, er skjemmende. Sewitsky er ikke helt stø på lange samtaler. Til gjengjeld er hun en djevel på flaue stillheter.