Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Syltynt teater

BERGEN (Dagbladet): Svært få har godt av et lengre opphold bak murene. Det gjelder også for Den Nationale Scene, som har lagt to Festspill-premierer til det nedlagte Bergen kretsfengsel. Det er blitt svært lite fengslende teater.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Som spillested og opplevelsesrom er det gamle kretsfengslet ved siden av Rådhuset i utgangspunktet fascinerende. Knapt noen scenograf ville i dag tort å lage en sånn prototype på vårt klisjébilde av et fengsel: åpent atrium med jerntrapper i tre etasjer, balkonger langs små boltedører inn til cellene, gitter og gamle, gule vegger hvor malingsflassen står rett ut. Men et klaustrofobisk og nedslitt rom alene er ikke nok til å skape godt teater. For både Kafkas «Prosessen» og Becketts «Sluttspill», som spilles etter hverandre samme kveld, er det grunn til å spørre om det nye scenerommet egentlig har vært en utfordring eller snarere en hemsko for teatret?

Neddynget

I teaterversjonen av «Prosessen», historien om bankfunksjonæren Josef K., som en dag våkner opp midt i en rettsprosess og aldri får vite hva han er anklaget for, er de utveiløse sceniske rammene delvis noe regissør Alexander Mørk-Eidem spiller videre på, delvis virker det som om han har følt han må overgå dem med stadig påfyll av surrealistiske opptrinn. Oppsetningen er blitt bisart, marerittaktig teater - hvor drømmeplan og virkelighetsplan glir over i hverandre på grufullt vis for Karl Bomann-Larsens forundrete og fortvilte hovedperson. Men altså så neddynget av absurde innfall, operaarier, trappeløping, sensuelle vaskekoner (Elin Sogn) og handlekraftige onkler (Sverre Røssummoen) at det kvarte egentlig ville vært nok.

Perspektiveringen og aktualiseringen av Josef K.s historie forsvinner i parademarsjen av teatral revyhumor, mens glimt av Karl Bomann-Larsens uforskyldte livssituasjon og voksende desperasjon overfor de navnløse kreftene merkelig nok blir stående. Det sier sitt om hans fine skuespillerevner at han tross alt når igjennom den ståkete regiinnpakningen.

Intetsigende

Viste det sveitsiske gjestespillet med «Godot» hvilken mann for vår tid Beckett er når han kokes ned til et eksistensielt nullpunkt, viser Den Nationale Scenes «Sluttspill» av Beckett oss det motsatte. Dette er Beckett som livløs museumsøvelse i avdelingen for absurd teater.

Midt i en haug av laser i et annet rom i fengslet sitter Stig Amdam som den blinde, griske og egoistiske Hamm og demonstrerer først og fremst at han ikke er en Beckett-skuespiller. Rundt ham halter tjeneren Clov, talentfullt utformet av Ole Johan Skjelbred-Knudsen, mens Hamms kasserte foreldre Nagg (Jon Ketil Johnsen) og Nell (Marianne Nielsen) holder til i hver sin søppelkasse og blir en ytterligere understrekning av isolerte mennesker omgitt av katastrofe og meningsløse ritualer.

Olof Lindqvists iscenesettelse har lite beckettsk humor og poetisk ironi, til gjengjeld mye langtekkelighet og utvendig spill som gjør Beckett urettferdig utdatert.