Sylvester i moralsk dilemma

«Cop Land» presenterer en Sylvester Stallone med mage, uten muskler og heltemot i blikket. Han spiller en halvdøv, maktesløs sheriff i en småby styrt av korrupte politifolk i en ganske fascinerende, men forvirrende film.

«Cop Land» er forvirrende, fordi den introduserer en mengde personer og bihistorier som samtlige har stoff i seg til å bli interessante, men vi får verken kjøtt eller blod på flere av dem.

Det skjemmer en film som likevel er likandes.

Korrupsjon

James Mangold har villet lage en annerledes politifilm, der korrupsjon og moralsk forråtnelse er tema, framfor elleville forfølgelsesritt.

I fokus står Stallone alias Freddy Heflin, sheriff i Garrison, New Jersey. Småbyen kalles «Cop Land», siden den er bebodd av en hærskare politifolk fra New York.

I realiteten er det disse, anført av Ray Donlan (Harvey Keitel), som styrer stedet, og ikke en av dem har rent mel i posen. Heflin er døv på ett øre etter en heltedåd i ungdommen og kan derfor aldri bli «ordentlig politimann», som Ray sier det. Stort sett steller mannen med trafikkforseelser og søppelproblemer.

Tingene spisser seg til den dagen Murray «Superboy» Babitch (Michael Rapaport) misoppfatter en situasjon og kommer i skade for å skyte to ungdommer.

Det må dekkoperasjon til, iscenesatt av Ray, som forteller internetterforskeren Moe Tilden (Robert De Niro) at «Superboy» tok livet av seg. Moe lar seg ikke lure av den slags og vil ha Heflin til å samarbeide.

Fungerer

Dermed er det duket for alskens avsløringer:

Mafiatilknytninger, et utall hevnmotiver, konemishandling, sidesprang og ulykkelig kjærlighet for den stakkars Stallone, som altså må ta moralske valg.

Hans tolkning av den hjemsøkte sheriffen er vel det nærmeste mannen kommer virkelig skuespill. Sylvester fungerer i rollen, og antakelig hjelper det godt at han ikke snakker for mye.

Nå er det moro å se Keitel og De Niro sammen. Begge gjennomfører rutinert og troverdig. Samtidig har de for lite å spille på.

I prisverdig iver etter ikke å fortelle for mye, gir regissøren oss for lite «mat». Den ene figuren etter den andre flimrer forbi med biter av historier som aldri blir skikkelig bygd ut.

Men okay, jeg likte det, tross alt.