Symbolene er døde. Leve symbolene.

SOM KJENT tråkket engelske Prins Harry i salaten på en ganske harry måte da han ved årets begynnelse pyntet seg med hakekors under et kostymeball. Blunderen forårsaket ramaskrik i britisk presse. Samtidig selges og kjøpes hver dag, i Norge og rundt om på kloden, t-skjorter med hammer og sigd på eller andre sovjeteffekter - uten at det skrikes. Dagbladets korrespondent i St. Petersburg Morten Strand synes det er paradoksalt at \'mens symbolet på et massemord fyller oss med gru, får symbolet på et annet massemord oss til å le\' (18.02.05). I marsnummeret av den nordiske månedsavisen Le Monde diplomatique kan imidlertid den slovenske filosofen Slavoj Zizek opplyse at konservative medlemmer av Europaparlamentet nå går inn for å forby ikke bare nazistiske, men også kommunistiske symboler. Zizek mener forslaget er bak mål: \'Nazismen ble gjennomført av en gruppe mennesker som ønsket å gjøre svært ondsinnete ting (...) Stalinismen, derimot, vokste frem som et resultat av et radikalt frigjøringsforsøk\'.

La gå at nazismens og kommunismens symboler er særlig betente, men den indirekte uenigheten mellom Zizek og Strand illustrerer dypest sett et mer generelt fenomen, nemlig: Hvorfor vekker symboler så sterke følelser i oss? Og hvorfor har vi så ulike oppfatninger av hva de betyr?

I HELGEN TOK JEG t-banen til Sognsvann. Vis-à-vis meg satt to jenter med kullsvart hår og buttons med påskriften «I love Satan». - Jøss, tenkte jeg, gikk rundt vannet og tok t-banen tilbake. Nå satt to jenter med mormoner-look overfor meg, med navneskilt der det sto «Søster xxx». Hvilket statement skulle jeg feste størst lit til? Med black metal-genrens imagebygging i mente (som Otto Jespersen så effektivt har parodiert med figuren Baron Blod) var jeg tilbøyelig til å avfeie de første jentenes fasade som nettopp fasade. Eller var det de siste jentene som iscenesatte seg som mormoner, mens de første var autentiske satanister? Hvor går skillet mellom image og virkelighet? Vi kan le eller gråte av satan-klovnenes make up, men har for eksempel veldresserte og vel dressede advokater et mer reflektert forhold til sin uniform?

NÅR KULTURENS symboler er internalisert i den grad at de betraktes som naturgitte, behøver de ikke lenger reflekteres over. Dermed entres troens sfære, og en tro som utsettes for angrep utenfra går rett i forsvarsposisjon. Det skjedde da nevnte Jespersen satte fyr på et amerikansk flagg i forfjor. Jespersen representerer en postmoderne «alt kan køddes med»-holdning som selvsagt virker støtende på dem som formelig tror på Stars and Stripes. Når to så ulike diskurser kolliderer, en gjennomironiserende postmodernitet og et nærmest premoderne livssyn så å si blottet for selvironi, er det duket for konflikt. Per Ditlev-Simonsens nylig uttalte og noe klønete motstand mot sameflagg under årets 17.mai-feiring kan tjene som eksempel på en mindre humoristisk og noe annen konflikt: at to trossystemer braser sammen.

I «The Clash of Civilizations» (1997) - forsiden er prydet av kristenkorset, islams halvmåne og det kinesiske yin og yang - viser Samuel Huntington hvordan symbolkonflikt kan anta globale proporsjoner. Boken fikk særlig oppmerksomhet etter 11. September, da en sivilisasjon kræsjet inn i en annen - et klart eksempel på symbolsk krigføring (Twin Towers sto for pengemakten og Pentagon for forsvaret). I det nyreligiøse og gammelmoderne USA bidrar nasjonale symboler på avgjørende vis til å holde samfunnet samlet - uten at det nødvendigvis debatteres hva de egentlig representerer. Som Johan Galtung syrlig bemerket om den amerikanske ørnen under et besøk i New York: «Nebbet er et mektig våpen, men hjernen er liten. En farlig kombinasjon».

HVORDAN STÅR DET SÅ til i det opplyste Norge? Hvis vi tar for oss sentrale institusjoner en etter en, er det ikke vanskelig å finne symboler som er tappet for egentlig mening. Et monarki vi tror halvveis på er fortsatt hevet over befolkningen fra balkongposisjonen på 17.mai, selv om kronen som elevert symbol er skiftet ut med hatt. Vi feirer nasjonaldagen selv om mange av oss ikke kjenner til den historiske foranledningen og ikler oss bunad, typiske statussymboler. En kirke få av oss frekventerer blir plutselig god å ty til når det skal holdes bryllup eller konfirmasjon - symbolhandlinger som fremstår som mer og mer tomme. Politiske partier vi knapt tror på har symbolske adressater som knapt finnes lenger - egentlige bønder, kristne og arbeidere er det strengt tatt ikke så mange igjen av. Og på Youngstorget står det mastodontiske Folkets Hus som et hult symbol på sin egen tapte symbolmakt: Arbeiderpartiets fall fra Gerhardsens gullalder.

For over hundre år siden hevdet tenkere som Nietzsche at de store fortellingene - eller symbolene - er brutt sammen i den grad at de fremstår som løgn, men at menneskene ikke holder ut vakuumet som oppstår i deres fravær. Hva man gjør i sådan en tilstand? Klynger seg til symbolene likevel, eller finner nye. Den voldsomme appellen fenomener som Halloween og Valentine\'s Day har hatt kan tolkes i et slik lys: De oppfyller kollektive behov. Eller gjør de? Dessverre er disse nye fortellingene til de grader sammenfiltret med kommersielle interesser at deres aura ikke fremstår som spesielt magisk. Reklame, McDonalds- og Narvesen-logoer, de gule påskekyllingene som nylig oversvømte butikkene - overalt er vi omgitt av symboler beregnet på gjenkjennelse og ikke egentlig berikelse.

JEG OPPLEVER et ubehag, som like mye er estetisk som etisk betinget, ved den gapende avstanden mellom hva enkelte symboler betyr og hvilken betydning de tillegges. Så kan det innvendes: «Hvad vinding er det i grunden endog rent praktisk talt at man ribber livet for al poesi, al drøm, al skjøn mystik, al løgn? (...) Vi bevæger os jo frem bare gjennem symboler, og disse symboler skifter vi efterhvert som vi skrider frem» - som Hamsun skrev på Nietzsches tid. Jeg er ingen tilhenger av den post-symbolske nihilismen som Nietzsche diagnostiserte og som peker frem mot den postmoderne livsfølelse av at «det fins ingen tanke, ingen plan, det fins ingen symboler, ingenting som representerer noe annet, alt er en til en» (sit. Erlend Loe i Eirik Vassendens «Den store overflaten. Tekster om samtidslitteraturen»). Det pussige er at den postmoderne betraktningen av symboler som overflate og den - tilsynelatende diametralt motsatte - overflatiske kollektive aksepten av foreldede symboler i praksis fører til det samme: En innskrenkning av menneskets livsverden og følelsen av å leve i en skinnverden, et slags Matrix-samfunn. Med andre ord en totalitarisme som riktignok står fjernt fra nazismen og kommunismen og deres like, men som like fullt fører til likegyldighet, også politisk. Her har kunsten og kanskje særlig litteraturen en rolle, nemlig: Å skape nye, livskraftige og øyeåpnende symboler som redder fantasien fra vanens vanmakt. Øverland gjorde det da han foreslo en drastisk endring av det kanskje viktigste enkeltsymbolet i Norge: «Stryk kristenkorset av ditt flagg og heis det rent og rødt». Og Jan Kjærstads romanfigur Jonas Wergeland foreslår spissformulert at det er stresslessen - der nordmannen benker seg når TV-apparatet samler nasjonen fra nord til sør - som burde pryde Norges flagg.

Alt er potensielt symboler, og ved å betrakte verden - ansikter, møter, landskap - symbolsk, vil verden åpne seg og fremstå rikere.