Symbolismens fristerinner

Symbolismen opplever noe av en renessanse denne høsten med store utstillinger i København og Stockholm.

Svenskene viser den tysktalende varianten av denne kontinentale strømningen fra tida før og etter forrige sekelskifte på Waldemarsudde, mens Statens Museum for Kunst setter Danmarks symbolister i samspill med europeiske forbilder.

  • Denne satsingen skyldes nok mer enn en ren kunsthistorisk revisjon av de symbolistiske kunstnere, som delvis ble magasinert til glemsel da modernismens visuelle oppbrudd vant fram som den store fortelling fra impresjonisme til abstrakt ekspresjonisme. I Tyskland tjente det disse kunstnernes ettermæle dårlig at for eksempel Arnold Böcklin og Franz von Stuck ble besmittet av nazistenes posthume omfavnelse, slik det også skjedde andre sentrale stjerner på det symbolistiske firmament som Friedrich Nietzsche og Richard Strauss. Böcklins posisjon hos kolleger - som Munch - var enorm i sin tid, og hans hovedverk, «Dødens øy», var et av de mest reproduserte bilder på slutten av 1800-tallet.
  • Svenskenes «Själens rike» rommer ikke minst en rad kvinnemotiver, som med mytologisk forankring blir projeksjoner av mannlige kunstneres holdninger til den tids kjønnskamp. Det er femme-fatale-fabuleringer som antydes i androgyne trekk, brettes ut av den lokkende nymfen, maskerer seg med Medusas slingrende ormehår eller står syndefullt fram omslynget av falliske slangekropper. En fantasiens foruroligende «fittstim» som i dag får svar i det erotisk utfordrende spillet fra kvinnelige kunstnere som britiske Tracey Emin med egen seng og Pipilotti Rist fra Sveits i sine freidige videoer.
  • På Københavns «Sjelebilder» fins også dragende kvinner. I den engelske prerafaelitten Dante Gabriel Rosettis «Proserpina» holder den tankefulle kvinnen om et granateple med en blottet, vaginaformet spalte av rødt, fuktig fruktkjøtt. Briten var nok et viktig forbilde for den danske maleren Harald Slott Møller, som i sin like italienske tittel «Primavera» («Våren») plasserer et par overfor hverandre ved middagsmåltidet.
  • Mens aftenrøden brer seg over middelhavslandskapet og blusser i kvinnens ansikt, rekker hun med forførende smil et rødvinsglass mot kavaleren. Men han synker ned i dandymørk melankoli over det aktive utspillet fra den feminine fristerinne. En aktuell symbolikk?