Symbolsk makt, dårlig økonomi

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Kunstnere har arbeidet for økt satsing på kunst siden kunstneraksjonen på 70-tallet og dette har fortsatt med varierende styrke fram til i dag. På tross av dette har ikke kunstnernes økonomiske situasjon forbedret seg. Hvorfor ser vi ikke at de initiativene som blir tatt fører til reell bedring av kunstnernes levekår? Verken politikere, media og kunstnerne selv går fri.

Samfunnet har jo aldri vært mer interessert i kunst og kultur enn nå. Politikere lovfester rett til kultur og kulturministrene konkurrerer om å øke budsjettene. Næringslivet kjøper kunst og vil smykke seg med etiske verdier og estetisk kompetanse. I handlingsplan for kultur og næring har departementene slått seg sammen for å fronte en felles politikk for kunst og kultur. Målet er å øke ressursene i kulturfeltet slik at samfunnet kan nyte godt av verdiskapningen kunst og kultur skaper. Dette er velmenende satsingsområder vi skal være glade for. Men, det ligger en fare i dette som kunstnere bør være klar over. Desto mer kunst utlagt på en markedsplass, jo mer vil noen ønske å styre og definere den. Det er også et paradoks at den økte satsingen på kunst verken viser seg i bedre levekår for kunstnere eller forklarer kunstens verdi utover økonomisk nytteverdi.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer