Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Symbolsk makt, dårlig økonomi

Kunstnere har arbeidet for økt satsing på kunst siden kunstneraksjonen på 70-tallet og dette har fortsatt med varierende styrke fram til i dag. På tross av dette har ikke kunstnernes økonomiske situasjon forbedret seg. Hvorfor ser vi ikke at de initiativene som blir tatt fører til reell bedring av kunstnernes levekår? Verken politikere, media og kunstnerne selv går fri.

Samfunnet har jo aldri vært mer interessert i kunst og kultur enn nå. Politikere lovfester rett til kultur og kulturministrene konkurrerer om å øke budsjettene. Næringslivet kjøper kunst og vil smykke seg med etiske verdier og estetisk kompetanse. I handlingsplan for kultur og næring har departementene slått seg sammen for å fronte en felles politikk for kunst og kultur. Målet er å øke ressursene i kulturfeltet slik at samfunnet kan nyte godt av verdiskapningen kunst og kultur skaper. Dette er velmenende satsingsområder vi skal være glade for. Men, det ligger en fare i dette som kunstnere bør være klar over. Desto mer kunst utlagt på en markedsplass, jo mer vil noen ønske å styre og definere den. Det er også et paradoks at den økte satsingen på kunst verken viser seg i bedre levekår for kunstnere eller forklarer kunstens verdi utover økonomisk nytteverdi.

Dagens satsing på kunst ble ikke akseptert i bredere politiske lag før man fant et kapitalistisk språk som kunsten ble plassert innenfor. Først i det øyeblikket næringsliv og politikere begynte å snakke om opplevelsesøkonomi, produktenes symbolverdi og den kreative klassens nødvendighet, ble det fart i sakene. I denne ideologien er kunstnerisk virksomhet plassert i sentrum mens de økonomiske tiltakene er plassert i periferien. Kunsten forventes servert på et fat til institusjoner som på parasittisk vis skal akkumulere profitt. Det vil si at økonomien flyttes fra kunstnerisk virksomhet initiert av kunstneren til private nettverk med svak faglig tilknytning. Styringsprinsippet er økt verdiskapning og profitt i næringskjedene på bekostning av kunstnerens faglige innflytelse og styring av egen økonomi. I praksis vil det si at kunsten ender opp med symbolsk makt uten økonomisk plattform.

Kunstnernes posisjon som yrkesgruppe og kunnskapsleverandører neglisjeres. Hovedstaden mangler en kunstfaglig komité med tyngde til å stå imot næringslivets markeringsbehov. I iveren etter å slå sammen våre større kunstinstitusjoner til et felles Nasjonalmuseum blir partene innbyrdes konkurrenter. Når en i tillegg har en dårlig ledelse med svak faglig ståsted. bøter man på problemene med knebling av ytringsfriheten til de ansatte. En ledelse skal lene seg på den kompetansen som finnes i institusjonen og disse har på faglig grunnlag rett til å uttale seg. Nasjonalmuseets innkjøpskomité oppnevner ikke lenger kunstnere. Og Gud hjelpe oss, hvor er satsingen på samtidskunst blitt av? Ved sammenslåing av kunsthøyskolene i Oslo ser vi at tidligere styreleder og rektor Butenschøn i et debattprogram forsvarer media-kongen Ari Behns påfugldesign. Dette uten å se at rektoren skal besitte faglig integritet og forsvare yrkesutdanningen på kunsthøyskolen han er øverste leder for.

I media nedprioriteres stoff om kunstpolitikk og kunstkritikk til fordel for populærkulturelle og kjendismettede lanseringsprodukter. Den kunsten som representerer faglig tyngde og høy kvalitet blir fraværende. På samme måte som at man ikke må tro at media gjenspeiler folks hverdag, viser ikke media sannheten om kunsten. Media konstruerer motsetninger og formidler konfrontasjonen, men tar ikke ansvar for argumentasjonen. Dette fører til at billedkunstfeltet har vanskeligheter med å få aksept for sin politikk i offentligheten og i befolkningen.

Kunsten gjenspeiler samfunnet både på godt og vondt. Kunst skal ikke være bekreftende ovenfor samfunnet. Den utøvende kunstneren er en uavhengig yrkesutøver og viser dypfølt engasjement og involvering i omgivelsene. Den kompetansen hver enkelt kunstner sitter inne med er unik fordi den er initiert ut ifra eget ståsted. Det er også slik at i en situasjon hvor din virksomhet eller verdi som menneske ligger i din deltakelse på en markedsplass, blir kunst et viktig korrektiv til samfunnsutviklingen.

Kunstfeltet består ikke av en gruppe individer med et samlet kunstsyn og det skal den heller ikke gjøre. Feiltakelsen ligger i å tro at ett kunstsyn er det samme som kunstfaglig kompetanse. Når vi snakker om sistnevnte, forteller vi at det er noen som kan og har studert yrket kunst. Det forteller at det lages kunst over tid med høy kvalitet både visuelt, idémessig og med faglig tyngde. Der hvor et spesifikt kunstsyn handler om smak vil kunstnerisk kompetanse handle om kvalitet. Tildeling av midler vil fortsatt skje ut ifra kriterier som handler om kvalitet. Når kunstneren slåss om knappe midler og begrunner manglende tildeling ut ifra smak, taper vi kampen i offentligheten. Det verste som kan skje er at vi godtar en polarisering mellom elitistisk smaksdom og markedspopulistisk kunst uten å se de sammenhengene kunsten eksisterer innenfor. Da vil vi komme til å kneble debatten og skape enten en selvtilfreds populærkultur eller et kunstliv uten en kritisk offentlighet.

Samtidig som det store kulturpolitiske grep er blitt tatt, har økonomien til kunstnerne forverret seg. Institusjoner og utdanninger som tidligere ga kunstnerne faglig ståsted og økonomisk trygghet, svekkes gjennom rasjonaliseringer og omstillinger. Det er også flere kunstnere som konkurrerer om de samme midlene. Muligheten for å leve anstendig i velferdsstaten i dag forutsetter tilknytning til en arbeidsgiver. Fordi en kunstner verken opererer som fullt ut næringsdrivende, lønnstaker eller frilanser, sier det seg selv at kunstnerne marginaliseres og økonomiske rettigheter som er lovfestet ellers i samfunnet ikke er goder billedkunstnere nyter godt av. Men det største problemet er at den reelle økonomien til yrkesgruppen kamufleres. Det er ikke uvanlig at en kunstner som mottar ett årlig arbeidsstipend melder seg arbeidsledig for å få litt ekstra å leve for. Utgifter i forbindelse med forsikringer og sosiale kostnader regnes ikke i budsjettene fordi det ikke finnes nok penger. Der andre teller arbeidstimer vil en kunstner ikke telle i det hele tatt.

Man kan godt hevde at kunsten aldri har hatt bedre vilkår enn i dag; men hvorfor fører dette ikke til at kunstnernes levekår blir bedre? Økt salg av kunst innebærer at noen få tjener mye over en kort periode, mens flertallet av kunstnere tjener veldig lite over en lang periode. Økt salg bør ikke være det eneste kriteriet for hvilken kunst som er gyldig. På samme måte som fri forskning er støttet av staten slik at næringslivet senere kan nyte godt av den, trengs det også en satsning på grunnforskning i kunsten. Reelle arbeidstimer og sosiale kostnader må regnes inn i budsjettene og det arbeidet en kunstner gjør må anerkjennes og kanaliseres inn i ordninger som forteller den økonomiske sannheten. Både politikere, utdanningsinstitusjoner, næringsliv, kulturinstitusjoner og kunstnerne selv har ansvaret for dette. Her må det tenkes strukturelt nytt og tas overordnede grep som virkelig monner. Økt vitalitet for kunsten må også føre til anstendige levekår for kunstneren.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media