Symfoni med Anneli

Rosa sjampis! Helt siden jeg var 12 år har jeg drømt om å lage min egen musikk, synger det i Anneli.

Som har rukket å bli 30. Hun sitter på restaurant Pravda i kjernen av maleriske, melankolske Praha. Septemberkvelden lister seg mot oss med myke, varme skritt over den berømte Karlsbrua.

- Milan Kundera kommer herfra. Min helt. Han skriver helt fantastisk om det fatale, ironiske, tragiske og skjøre ved kjærligheten, forteller hun. Og det er nettopp slike følelser småbarnsmoren ønsker å uttrykke på skiva hun ferdigstiller i disse dager. For plateselskapet EMI. Utgivelsen er ventet på vårparten.

- Jeg opplever at folk har undervurdert min innsats som musikkskaper. I alle de 12- 13 åra med Bel Canto har jeg hatt følelsen av å bli oppfattet som en slags gallionsfigur. Men i går introduserte dirigenten for The City of Prague Philharmonics meg som the composer - komponisten. Det var litt stort.

FRAM TIL NÅ HAR DRECKER vært omgitt av sterke menn. Hun var inntil nylig sammen med ungdomskjæresten, teknomusikeren Per Martinsen (Mental Overdrive), som hun også har barn sammen med. Dessuten har hun levd i et slags musikalsk ekteskap med Nils Johansen siden de startet Bel Canto som tenåringer. Nå er hun singel. På alle måter.

- Jeg har gått rundt for meg sjøl med diktafon og laget disse sangene. Særlig etter at dattera mi, Iris, har lagt seg. Jeg har lett etter mer fantasi, mer følelse i musikken. Mitt behov har vært å stoppe opp litt - og gråte. Kanskje kan jeg være en slags ambassadør for lidelsen i ødelagt kjærlighet? spør Anneli seg selv.

- Kanskje er det bare tårer som kan få et menneske til å gro...

KLOKKA ELLEVE SAMME FORMIDDAG møtte vi Drecker i symfonikernes studio. Like ved plassen der fløyelsrevolusjonen i 1968 ble slått ned. Den lille damen trippet smånervøst rundt i loslitt jakke og beundret orkesterets arbeid med sangene. Hennes sanger. Jobben var å legge symfonisk musikk inn på de medbrakte teknotapene fra Norge. Stemningen av ærbødighet og høytid var tydelig hos Anneli.

Hun sa ting som:

- De er sinnssykt flinke.

Og:

- Det låter utrolig mye sterkere enn jeg hadde trodd.

Eller:

- Etter år bak jernteppet forstår disse folka lengslene i musikken min.

Dagen før var Anneli inne og sang for musikerne, som har hatt besøk av ekteparet Cruise/Kidman og spilt inn filmmusikk for både David Lynch og Roman Polanski. Sangen hun sang for dem, heter «Tundra».

- Vi syntes vi hørte det norske preget da hun sang for oss, forteller førstefiolinist Vladimir Pilaö.

- Da hun fortalte at melodien handlet om å kjøre snøscooter over en snøkledd vidde, forsto vi det visuelle aspektet ved musikken, forklarer musikeren som har viet det meste av sitt liv til de store klassiske verkene.

- Jeg tror vi fikk følelsen av hva hun ønsket å uttrykke akkurat da, og det inspirerte oss, sier kapellmesteren. Mens kollegene hans damper billig østeuropeisk tobakk rundt ørene på oss. Murpussen krøller seg på veggene, og møblene hadde knapt nok passert på et Grünerløkka badtasteparty.

INNE I KONTROLLROMMET, som er veldig, veldig 70-talls, slenger Anneli og kollegaene Sindre Hotvedt og Torbjørn Brundtland seg ned i sofaen. Sindre er arrangør og pianist. Torbjørn er teknoeksperten. De følger orkesterets innøving av låta «Bittersweet Paradise» - på et svart-hvitt TV.

- De skjønner seg ikke så mye på drum'n'base, kommenterer Torbjørn.

Det er han som har laget den kompliserte rytmiske sekvensen orkesteret sliter litt med.

- Men det er fett. De har skjønt romantikken og lidenskapen. Da driter jeg i kvintene, melder Anneli. Men plutselig spretter hun opp. Står på stolen, på tåspissene, og ser inn gjennom vinduet til det gedigene studioet. Drecker klør seg på magen. Klør seg i håret. Sier:

- De treffer ikke rytmen helt. Men neste gang sitter den. Vi blir ferdige før tida, og det sparer vi jævlig mye penger på.

- Anneli er hodet, mens Sindre og jeg er hennes høyre og venstre arm, spøker Torbjørn.

En halvtimes tid seinere er alt over. Tre sekvenser av fire timer var nok. Åtte låter er i boks. Musikerne forsvinner umiddelbart. Noen nikker og smiler.

- Jeg har et kjempestort behov for å takke dem, klemme dem, hver og en, sier Anneli. Men det blir med tanken. En røys med papirer skal ryddes. Taper skal merkes. Fort. Studiotid er penger, masse penger i denne bransjen. Anneli er med på hele prosessen. Stjernenykkene er ikke-eksisterende.

- Så dere han på marimbaen som satt og spilte 20 like toner hele dagen? spør Sindre.

- Dette var big time . Så deilig pompøst! Jeg tror at vi alle er lei av den tidsinnstilte musikken, kommenterer Torbjørn.

MEN ANNELI HAR IKKE flere ord akkurat nå. Hun rydder noter og nynner vart og vakkert på noen av sangene sine. Litt for seg selv. En av låtene heter «Loveless». Litt av teksten går sånn: «Once I loved/ once before/ Now I can't/ anymore» .

- Ingen skal spise kjøtt fra Belgia! kommanderer Anneli på resturant Pravda avslutningskvelden. Menyen består av retter fra alle verdenshjørner:

- Dem dræp kuan med elektrosjokk, for hælvete!

Anneli Drecker vet en del om Belgia. Og landene deromkring. Bel Canto fikk sitt første gjennombrudd der nede. Allerede da ble de spådd en lysende internasjonal karriere. Særlig hun. Men opp gjennom 90-tallet har det aldri helt tatt av. Selv om salgstallene på «Magic Box» og «Rush» har ligget mellom 50 og 25000.

- Har du endelig tatt signalene fra de store selskapene nå, om å gå solo, for å bli like stor som Björk og sånne damer?

- Nei. Jeg blir forbanna på folk, og særlig kvinner, som forteller meg at jeg bør satse mer på karrieren. Pris dem som vil ta omsorg, sier jeg. De gjør det rette. Jeg har ingen ambisjoner ut over det å være en bra mamma for Iris. Musikken skal være et fristed. Ikke noe mer.

- Og dette fristedet har du brukt til å lage musikk om såret kjærlighet?

- Når menn forlater oss kvinner, må vi granske oss sjøl. Jeg er i hvert fall sånn. Jeg har laget denne musikken for å si noe om lidelse. Verdien av å lide.

Rundt restaurantbordet diskuteres musikksmak høylytt. Men Anneli Drecker ser ut mot de dunkle silhuettene av Prahas prangende tårn og spir. Øynene hennes virker litt døde. Men heldigvis skal hun hjem til Iris. Tidlig neste morgen.

- Orkesteret begynte å lure litt når jeg gjorde endringer i arrangementene midt under innspillingen, sier Anneli.
- Utrolig deilig å føle at orkesteret spiller den musikken jeg har inni hodet mitt, sier Anneli