Amerikanske Ryan Bancroft med ungdommelig energi på Operaens hovedscene. Foto: Erik Berg, Den Norske Opera & Ballett
Amerikanske Ryan Bancroft med ungdommelig energi på Operaens hovedscene. Foto: Erik Berg, Den Norske Opera & BallettVis mer

KOMMENTAR KLASSISK

Symfonien ble framført mens nazistene beleiret byen

Sjostakovitsj' «Symfoni nr. 7» er musikk fra helvete.

Denne symfonien er oppsiktsvekkende. I 1941 hadde Nazi-Tyskland angrepet Russland og beleiret etter hvert Leningrad i 900 dager. Mer enn en million mennesker omkom av sult, kulde, sykdom og bomber. Midt i denne desperate situasjonen komponerte Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) sitt mest berømte og ikoniske verk: «Symfoni nr. 7». Framførelsen i Leningrad (St. Petersburg) skjedde med et orkester der mange musikere allerede var døde, og vikarene var syke av dysenteri. Partituret ble smuglet som mikrofilm til Europa og USA med påfølgende konserter ved Proms i London (dir. Henry Wood) og NBC i USA (dir. Arturo Toscanini). En rekke radiooverføringer fra disse og mange andre konserter spredte kunnskap om det særegne verket til et stort publikum. Med en varighet på 75 minutter er symfonien en av de lengste og mest krevende i sin sjanger.

Konsert: «Symfoni nr 7», Dmitri Sjostakovitsj. «Klaverkonsert», Edvard Grieg.

4 1 6
Hvor:

Operaens hovedscene

Tilskuere:

Fullt

«Operaorkesteret med godt konsept»
Se alle anmeldelser

Det er grunn til å ha forventninger når Den Norske Opera & Balletts eget orkester skal framføre «Leningrad-symfonien». Den amerikanske dirigenten Ryan Bancroft er i starten på sin karriere og besitter en fascinerende ungdommelig energi på scenen med en sterk vilje til å musisere. Dette symfoniske dramaet er imidlertid breddfullt av nyanser og smerte som krever en moden tilnærming og erfaring som lodder dypere enn kraft og action alene. Bancroft brettet ut en del partier på godt vis fra dirigentpulten, som førstesatsens hypnotiske krigstema som vokser seg stadig sterkere akkompagnert av en dirrende rytme i skarptromma. Symfoniens to yttersatser var imidlertid for hastige i karakter, og vesentlige elementer som uhygge og desperasjon gikk tapt i en Hollywoodsk frasering som manglet den egentlige russiske sjel. Eksempelvis ble den burleske valsen og påfølgende sekvenser med hjerteskjærende klanger altfor ufarlig i uttrykket. Ryan Bancroft skapte noen poengterte øyeblikk andre steder, og i den virkningsfulle finalen viste han sine beste og mest løfterike kvaliteter som dirigent. Armbevegelsene er distinkte, men overdrevne til tider, noe som går på bekostning av presisjonen.

Operaorkesteret er et ensemble som er musikalsk lojalt og er vant til å følge ulike dirigenters konsepter og innfall. Nettopp orkesteret var konsertens største beholdning med overbevisende spill både hos solister og som ensemble. Piccolo, klarinett, bassklarinett og horn hadde særlig gripende solistinnslag. Strykerklangen har generelt stor fylde og kjerne og er et aktivum i ensemblet.

Første del av konserten bød på Edvard Griegs «Klaverkonsert» som i år feirer 150-årsjubileum. Opplevelsen var blandet, igjen var orkesteret bunnsolid i sitt spill. Solist Joseph Moog har definitivt gode pianistiske ferdigheter, men slet med å skape en tolkning av en av verdens mest spilte klaverkonserter som balanserte poesi og bravur. Førstesatsen framsto som altfor forsiktig i frasering og uttrykk, og ikke alle notene ble spilt. De to neste satsene hadde bedre konseptuelle kvaliteter, og avslutningen fungerte bra.

Konsertserien på Operaens hovedscene med husets eget orkester påkaller interesse. Kulturinstitusjoner som presenterer egne krefter på denne måten, viser at de har noe å komme med.