Symfonisk graut

Paul McCartneys «Standing Stone», lansert på CD og på konsert sist uke, er en musikalsk ikke-begivenhet.

Derfor ramler det desto mer hult av mediebegivenheten som er forhåndsprogrammert, når popkulturens bolde ridder sir Paul ikke lenger er tilfreds med sin status som gudbenådet låtskriver, men breier seg over fem kvarter med fullt symfoniorkester og kor.

Det mest deprimerende ved Paul MccCartneys forsøk på å framstå som symfoniker, er at framstøtet ikke inneholder noen overraskelser, slik heller ikke mottakelsen gjør det. Fansen dåner, slik de ville ha gjort uansett hvordan verket selv klinger, alt mens enhver kyndig kritiker trekker på skuldrene og fraskriver komponisten all ære.

Lede

Selv fylles jeg med lede, både over verket og over musikkulturen som dyrker det fram, som kvasibegivenhet. Det er ikke engang snakk om å forsøke å strekke et talent. For «Standing Stone» rommer ikke et eneste tilløp til symfonisk format, ingen pregnante ideer som kan utvikles, ingen distinkt klang som kan gi verket særpreg, ikke et snev av teknisk kyndighet til å spenne opp forløp som bærer over tid.

I så måte er «Standing Stone» et av de mest innholdsløse verk jeg kan huske å ha hørt, vidt og bredt og uten dybde. I utgangspunktet klinger det som om noen har glemt å mikse inn bandet i den symfoniske bakgrunns-sounden. Det hører åpenbart også McCartney selv, i hvert fall etter en stund, og kliner til med pastisjer på impresjonisme, Bartsk, Stravinskij og gud-vet-hvem i klisjéfabrikkens anegalleri, slik alle andre også gjør som ikke har noe eget å komme med.

Nei, mye graut har jeg sett, men sjelden så lite.