Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sympati for djevelen

-Mange tror at jeg er Patrick Bateman eller Victor Ward. Men det er jeg altså ikke, sier Bret Easton Ellis. «American Psycho»- boka om den sadistiske massemorderen Patrick Bateman- førte til et massivt ramaskrik fra hele det dannede Amerika.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er fire måneders venteliste for å få bord på restauranten Le Cirque 2000. Følgelig ser alle gjestene nokså sure ut- det ville vært uhipt å vise at man er lykkelig over å ha fått bord.

Fyren på nabobordet har på seg en 870-dollars Armani-dress og t-skjorte. Dama hans går med en Vivienne Westwood-kjole til 1200 dollar (fjorårets modell). De drikker San Pelligrino og småplukker i dagens meny (90 dollar).

- Jeg har fått et annet perspektiv på livet siden jeg mistet barna, sier dama.

Hun avslutter en lang klagesang om eks-mannen sin.

- Jeg fikk manikyr i går. På Cuba, svarer mannen.

- Mon tro om jeg skulle tatt pedikyr også, hva tror du? spør han, uten å vente på svar.

Noen minutter senere går han på do, og kommer tilbake med et mer våkent, men om mulig enda tommere uttrykk i øynene. Og litt hvitt pulver på jakkeermet.

Dette er Bret Easton Ellis sitt New York. Om noen timer skal jeg møte ham- forfatteren som har definert det kokainsniffende, pengesprengte, pene og overfladiske New York. Jeg har tatt med meg Bruuns Bazaar-dressen og mine kuleste skjorter. I look great.

12 TIMER SEINERE er jeg i leiligheten til Bret Easton Ellis på 13. gate i New York. Veggene er hvite, det er minst fire meter under taket. Det er ikke mer enn åtte møbler i rommet, inkludert en enorm dobbeltseng og et 36-tommers tv-apparat. I hjørnet durer air-conditionapparatet. Ute på gata var det behagelige 19 grader. Inne kan det ikke være mer enn 13. Brystvortene mine nupper seg forsiktig inni Paul Smith-skjorten min, og jeg angrer på at jeg lot forfengeligheten kle på meg denne morgenen.

Bret Easton Ellis åpner kjøleskapet. Der står det fire flasker Veuve Cliquot Cuvée Champagne, fire flasker San Pelligrino og to flasker Diet Coke. Han smiler og rekker meg et glass Pelligrino. Selv går han for cola.

ROMANFIGURENE TIL ELLIS er usympatiske, skjønnhetsbesatte, hippe, materialistiske og tomme mennesker som dømmer folk etter hva slags moteklær de går med. Ja, også dreper og maltrakterer de med grotesk oppfinnsomhet. Selv virker han harmløs med sin barnslige klovnemunn og kjerringaktige pratsomhet. Men jeg er på vakt likevel.

Ser på ham. Stirrer, nesten. Det er noe som ikke stemmer. Noe som skurrer for mye. Jeg klarer ikke å sette fingeren på det, før han peker det ut for meg.

- Hvite sokker, sier han.

- Og skinntøfler.

- Det var ikke det jeg...

- Det gjør ingen ting, jeg er vant til at folk studerer hva jeg har på meg. Jeg har ikke vært ute i dag, skjønner du- så da går jeg i de komfortable klærene mine. Mange tror at jeg er Patrick Bateman eller Victor Ward. Men det er jeg altså ikke.

BRET EASTON ELLIS ER 35 ÅR. I løpet av de 15 årene som er gått siden debuten, har han rukket å bli en av USAs mest forhatte forfattere. «American Psycho»- boka om den sadistiske massemorderen Patrick Bateman- førte til et massivt ramaskrik fra hele det dannede Amerika. Boka ble sett på som en oppskrift på mord, som det verste, mest overflatiske, menneskehatende som noen sinne hadde blitt skrevet. Forfattere som ellers kjemper for ytringsfriheten, mente at boka burde forbys. At andre hyllet Ellis som vår tids Dostojevskij, forsvant nesten i de støyende protestene.

Den siste boka, «Glamorama», som kom ut i USA i vinter, ble slaktet og hyllet etter samme mønster. Boka handler om modellen Victor Ward som havner i selskap med en gruppe modellterrorister, uten å ha vett eller integritet til å komme seg vekk. Antall døde i «Glamorama» er det dobbelte av «American Psycho»- likevel er ikke volden det viktigste.

- Jeg holder på med samfunnssatire. Jeg tar utgangspunkt i noe jeg forakter, for eksempel den vanvittige dyrkningen av overflate, skjønnhet og penger som man finner her i New York.

- Men så oppdager jeg at noen leser bøkene mine som en hyllest til denne overflatiskheten. Når folk leser «American Psycho» eller «Glamorama» som en oppskrift på mord, er det fordi de leser boka helt overflatisk. Det er tullete. Hvem gidder å skrive en bok som er så ubehagelig, repeterende og manisk- uten å mene noe mer med det? Ikke jeg i hvert fall, sier Ellis.

- Bare skru på tv'en, så får du se hva jeg snakker om. Krig og elendighet presenteres ved siden av parfyme- og sjokoladereklame. «Mer om krigen i Kosovo- rett etter disse meldingene». Vi lever i en verden som på mange måter er mye verre enn den jeg skriver om. Vi har bare sluttet å reagere. Vi tror det skal være sånn.

DET ER IKKE SÅ RART at folk sammenlikner Ellis med dem han skriver om. Han er kjekk, vellykket, han har rike foreldre. Og han er kjent for å leve et nesten like hektisk uteliv som sine romanfigurer.

- Nå lever jeg et helt annet liv, sier han.

- Det er så vanlig at det er kjedelig å snakke om. Jeg går ut fra tid til annen, men er nesten alltid hjemme før midnatt. Sorry at jeg virker som en harmløs teddybjørn, men det er sånn jeg er blitt. Jeg har ikke en gang tatt noe stoff denne uka.

- Denne uka?

- Jeg bruker mye mindre stoff nå. For fem-seks år siden hadde jeg sjelden en uke uten stoff. Men det er jo vanlig å eksperimentere når man er yngre. Både med stoff og med sex. Jeg kan ikke skjønne hvorfor det blir mast så mye om det. Masse folk sier: «Bret Easton Ellis lever et lurvete liv». Javel, så har jeg prøvd å ha sex med par, og jeg har prøvd heroin en stund. Men har ikke alle det?

- Ikke jeg.

- Nei. Kanskje ikke. Kanskje jeg har gjort mer enn andre. Men selv føler jeg det i hvert fall som ganske naturlig. Når pressen maser og maser om det, så blir jeg trassig. Da sier jeg «Ja jeg er homo. Og jeg føler meg FRI, FRI, FRI!», bare for at de skal slutte å mase. Selv om det ikke er sant.

- Men er det ikke sånn det er å være kjendis?

- Kanskje det. Jeg diskuterte det med terapeuten min, og vi kom fram til at det å bli kjent, er å dø litt. Victor i «Glamorama» klarer det ikke. Den virkelige Victor dør, og kjendis-Victor lever videre.

- Jeg har prøvd å lage en liste over fordeler og ulemper ved å være kjent. Jeg kom ikke på noen fordeler.

- Ingen?

- Jo, kanskje at man får bedre bord på restaurant. Men jeg fortrekker dårlige bord, de som er i hjørnet, eller nær kjøkkenet. Ja, også er det mye lettere å fikse et knull når man er kjent. Men det er ikke nødvendigvis de gode knullene. Og når man er 35 år, blir det bare patetisk å fiske damer- eller menn- på den måten.

ELLIS ER SYMPATISK, tvers igjennom hyggelig. Skravla går i ett sett, og han røyker som en svamp. Han prater om vold, om faren sin- som han hatet- om sex, og andre slike ting man slarver om når man har for mye tid sammen. Alt er bare koselig.

- Egentlig har jeg sympati for Patrick Bateman, sier han plutselig.

- Hva?

- Etter hvert som jeg er blitt eldre, tenker jeg at kanskje reaksjonen hans er ganske naturlig.

- Men han dreper jo mennesker? Og på de mest bestialske måtene du kan tenke deg?

- Ja. Men jeg tror Bateman er et symptom. Han er ikke sykdommen. Det var verden rundt som skapte Patrick Bateman. Og den hadde ikke styrke til å stoppe ham. Derfor kan man ikke bebreide ham.

- Men det var jo du som skapte ham? Du skrev boka?

- Ja, det har du rett i. Men jeg skapte ham fordi han kunne ha eksistert. Både Bateman og Victor er synteser av sånne pene, vellykkede menn du ser på tv og leser om i The Face, GQ, Esquire og alle de bladene.

- Hvor lenge kommer du til å være opptatt av overfladiskhet og vold?

- Jeg kommer aldri til å skrive flere bøker som «American Psycho» og «Glamorama». Nå har jeg lyst til å gjøre noe nytt. Skrive en bok om ansvar, om familie, om barn. Jeg er blitt så gammel at jeg må tenke på å stifte familie. Og så skal boka handle om politikk.

- Er du blitt stueren?

- Ja, kanskje det. Den neste boka skal i hvert fall ikke være voldelig eller overflatisk.

- Hvordan vil du reagere hvis avisene begynner å skrive at du er en flink forfatter som skriver fine bøker?

- Det har jeg ikke tenkt på. Det ville jeg ikke taklet. Jeg ville tatt livet av meg. Jeg får sørge for at det er et eller annet som de ikke liker.

SATIRIKER: - Jeg holder på med samfunnssatire. Jeg tar utgangspunkt i det jeg forakter, sier Bret Easton Ellis.