Sympati med djevelen

Følsom Ellis strever med formen.

BOK: Fortelleren i «Lunar Park» er en utslitt forfatter fra Los Angeles i ferd med å bryte sammen, etter to årtier med utsvevende jetsettliv, ekstrem selvopptatthet, gemenheter mot kvinner og generell ørkesløs likegyldighet overfor alt som ikke har med rus å gjøre. Fortelleren heter Bret Easton Ellis, som i romanen er kjent for å ha skrevet romanen «American Psycho».

Dop og damer

«Lunar Park» begynner med en førti siders bekjennelse om Ellis\' liv fra braksuksessen med debuten «Less than zero». Her forteller han i et bramfritt språk om hvordan det er å bli rik og feiret, om dop og damer, og ikke minst om forholdet til en vanskelig far. Ellis døde far kommer til å forfølge hovedpersonen gjennom romanen. Denne første delen er svært godt skrevet. Ellis skildrer en verden som tilhørte en litterær generasjon, kalt «the brat pack», og sitt forhold til Jayne, en kjent skuespillerinne, og sønnen Robby, som han fikk med henne og mistet kontakten med.Etter bekjennelsen begynner plotet. Og derfra går egentlig denne fortellingen ned i knestående. Det hjelper ikke hvor sympatisk prosjektet er. Ellis, som lar hovedpersonen bestemme seg for å «aldri mer bruke maske», og «være ekte, kjæresten min», finner aldri egentlig ut hvordan han skal skrive den sanne historien om myten Ellis.

Romantisk

Egentlig handler «Lunar Park» om et romantisk livsprosjekt. Ellis bestemmer seg for at tilværelsen må være noe mer enn den skinnende overflate som han seiler ruset og undringsløst rundt på. Det må finnes ekte og uekte ting, et liv som ikke bare består av innlærte roller; hvor man søker etter substans og sannhet, for å bli noe mer enn en vakker og veltalende grønnsak. I det han begynner å søke, begynner også katastrofen. Ellis går fra et utmattende liv i stjerneglans til å bli en mann som folk misforstår og mistror, og som i tillegg oppsøkes av overnaturlige monstre. Attpåtil må han forholde seg til en seriemorder som etteraper Patrick Batemans udåder i «American Psycho». Livet med Jayne og Robby begynner i det anstrengte, og blir ikke bedre.

Far og sønn

I «Lunar Park» ligger det en sterk historie om en sønns forsøk på å finne ut av det umulige forholdet til en egoistisk og manipulerende far. Samtidig skildres forsøket på å etablere et ordentlig forhold til en sønn som han ikke når fram til -   i en forstadsverden hvor de voksne frarøver barna sine ungdommen med å medisinere dem ned til de ikke lenger får kontakt med uventede eller ubehagelige følelser. I stor grad er dette en roman om forsøket på å kjempe seg til en familie, om nødvendigheten av å ha noen nært innpå seg, som en kan binde seg til, og leve godt med. Der Ellis skriver i en bekjennende form, uten å innføre plot eller dramatiserte hendelser, blir han klar og medrivende. Når han skriver fiktiv selvbiografi, hvor hovedpersonen prøver å beskrive følelsene sine i dramatiserte situasjoner, tyr han til klisjeer og mister grepet. Det er også sympatisk, i den forstand at han viser en nakenhet både som sårbar og forvirret romanperson, og som forfatter, men Lunar Park blir ikke bedre av den grunn. Det er også vanskelig å se hvordan Ellis har tenkt seg at den hollywoodske gotikken skal fungere. En mekanisk fugledokke kalt Terby kommer til live og flyr omkring, til slutt av kjøtt og blod. I forstadspalasset dukker det også opp en slimete hårbylt som kunne vært hentet ut av David Lynchs «Eraserhead». Det forstyrrende er hvor naivt effekttgalleriet blir brukt. På film er «Gremlins» overlagt løyerlige. I «Lunar Park» skal vi ta dem på alvor. Det blir ikke lett, slik teksten står.

Det amoralske

«American Psycho» påpekte at en amoralsk forteller kan ha et stort, uuttalt felt med seg. På grunn av sine framstillinger av vold ble denne boka av mange på nittitallet betraktet som en romanenes antikrist. Men i og med at Ellis lot jeg-fortellerens framstilling av bestialitetene stå ukommentert, fikk han også fram det som er sykt og ute av ledd i en større kontekst, som for eksempel i de nyrike kretsene hvor Bateman befant seg. Djevelen er den kollektive verdiløsheten, ikke Bateman, som blir et termometer. Den amoralske fortelleren fungerer lik en antikk daimon, som driver fram dynamikken i språket og hever stilen. I «Lunar Park» forsøker han å forklare hvor ille stilt det er med en moralsk stemme. Det synes jeg at jeg har lest før; mange ganger og bedre utført. Med det ender Bret Easton Ellis i en situasjon som jeg ikke hadde trodd at han ville havne i: Han har skrevet en roman som lider under manglende stil, for mange klisjeer og en svak fortellerstemme. Ut fra forutsetningene ser det ut til at oversetter John Erik Frydenlund har gjort en god og stødig jobb.