Sympati med laksen

Å fraskrive fisk, og fugler og laverestående dyr bevissthet er en klassisk filosofisk fordom.

Føler fisk smerte når den blør på kroken eller vrir seg i garnet? Disse og andre spørsmål angående dyrs og fisks velferd og mulige bevissthetsliv diskuteres i den uhyre relevante artikkelsamlingen «Dyreetikk» (Fagbokforlaget, 2000). Om det har noe å gjøre med at boken sponses av Norges forskningsråds program om Produksjon av laksefisk skal være usagt, men Olav Gjelsvik, professor i filosofi ved UiO, argumenterer inngående for at laks og annen fisk ikke føler smerte eller har andre former for bevissthetsfornemmelser. Han innrømmer at argumentene ikke støtter konklusjonen med 100 prosents sikkerhet; men «alt i alt, dersom vi må trekke en konklusjon på det nåværende grunnlag, heller jeg i retning av at vi ikke har gode nok grunner for å si at fisk kan være bevisst smerte».

For en som får like vondt hver gang han knekker ryggen på en fisk, er denne helningen merkverdig. Vi vet videre at vår smerte, skulle vi komme i skade for å skjære oss på en krok, skyldes at det sendes elektriske signaler fra sansemottakerne til ulike områder i hjernen, slik at vi motiveres til å gjøre noe med skaden. Vi vet også at fisk både har sansemottakere og sentralnervesystem, og at den kjemper en desperat kamp om den kommer i skade for å bite over en krok. Så hvordan kan vi si at den ikke føler smerte?

Én strategi er å argumentere for at eksempelvis laksen har for liten hjerne til å føle smerte eller andre fornemmelser - som luktfornemmelser eller sultfornemmelser. Gjelsvik gjør dette til en av sine strategier. Fisken mangler tilsynelatende hjernestrukturer som likner menneskets hjernebark. Det er likevel ingen generell enighet om nøyaktig hva som foregår i fiskens hjerne. Mer interessant er det å spørre hvorfor det å ha en bestemt type hjernestruktur er antatt å være nødvendig for å ha bevissthetsfornemmelser som smerte og sanseregistrering. På samme måte som hos oss omdannes påvirkninger på en fisks sanseorganer til elektrokjemisk aktivitet i dens nervesystem. Denne prosessen er hos oss ledsaget av bevisste fornemmelser av ulike slag. Det virker urimelig om den samme type prosess i fiskens nervesystem ikke skulle ledsages av bevisste fornemmelser. Gitt nettopp det faktum at fisk mangler høyere hjernefunksjoner, vil dens følelsesregister være langt mer primitivt og endimensjonalt enn vårt og andre dyrs. Å si dette er likevel noe helt annet enn konklusjonen at laksen er bevisstløs.

Å fraskrive fisk (og fugler og laverestående dyr) bevissthet er en klassisk filosofisk fordom. I tradisjonen som Gjelsvik står i regnes evnen til å kunne tenke som det ypperste, kanskje til og med det eneste, kjennetegnet på bevissthet. Videre har man en tendens til å identifisere tenkning og språk, og man ender opp med den absurde konklusjonen at kun mennesker (og muligens dvergsjimpanser) er bevisste og kan føle smerte. Riktignok mener Gjelsvik at en slik konklusjon er for ekstrem, men han insisterer på at «bevissthet er noe som vi med rimelighet kan si oppstår når adferden [til levende organismer] blir svært kompleks, så kompleks at det ikke er andre måter å forklare den på enn ved å tilskrive organismen en evne til å tenke, til å representere verden, og til å kunne skille mellom hvordan verden er og hvordan vi tror den er». At en filosofs konklusjon er hyperabstrakt må vi tåle. Mer problematisk er at konklusjonens sentrale begreper forblir uavklarte gjennom hele artikkelen. Gjelsvik er endog klar over at fisk har en viss evne til romlig læring. Og at laksen har en rudimentær evne til å lære er et så godt eksempel på at den kan «representere verden» som noen kan ønske seg.

Jeg vil ikke her argumentere for at laksen har et rikt tanke- og følelsesliv. Det har den ikke. Men den utviser en type hjerneaktivitet som kan sammenliknes med den som foregår i vår hjerne når vi tenker, lærer og har bevisste fornemmelser. Vårt nervesystem er langt større og mer komplisert; hvilket resulterer i et langt rikere og mer nyansert tanke- og følelsesregister. Dette er likevel trivielt. Poenget er at vi ikke bør la våre egosentriske fordommer føre oss til konklusjonen at laks og annen fisk er bevisstløs og la oppdrettere og andre få ture fram som de vil.

Å minne om at fisk sannsynligvis har bevisste fornemmelser er heller ikke et argument for å bli vegetarianer. Det er et argument for at også oppdrettsfisk bør ha krav på effektive drapsmetoder, og, så langt det er praktisk gjennomførbart, tilnærmet naturlige livsvilkår. Sannsynligvis er ingen av oss som koser oss med kubiff uenige om at kuer har bevisste fornemmelser av eksempelvis smerte, lukt og smak. Vi blir ikke vegetarianere av den grunn. Men vi krever at kuer blir drept relativt smertefritt og at kjøttoppdrettere strekker seg langt i å gi kua gode livsbetingelser. At våre krav har en tendens til å bli vinket vekk av tafatte politikere og profitthungrige bønder er en annen sak.

Selv om pattedyr, fugler og fisker har ulike former for tanke- og følelsesliv, er det fortsatt mer eller mindre voldsomme sprang fram til menneskets tanke- og følelsesliv; og vi kan skille mennesker fra andre dyr på bakgrunn av et slikt sprang i tanke- og bevissthetsnyanser. Når rabiate dyrevernsgrupper vekselvis blir møtt med avsky og lattermilde blikk, skyldes ikke det nødvendigvis at en er blind for dyrs lidelser. Det kan like gjerne være fordi man fortsetter å skille mellom dyr og mennesker, selv om en har gitt opp gamle myter om prinsipielle eller gudegitte skiller. Kanskje kan dyrevernere ha rett i at visse grupper laboratoriedyr, for eksempel, blir unødvendig grusomt behandlet. Men man kan ikke gå til søksmål, dersom et frigjøringsforsøk resulterer i skambiting eller andre voldsutøvelser fra de innestengtes side. Vi kan heller ikke forvente at andre dyr legger om sitt naturlige kosthold (et kosthold som i en del tilfeller ville kunne inkludere oss) av meddyriske eller økologiske hensyn.

Her er vi ved et grunnleggende, om enn trivielt, poeng - et poeng alle dyrevernorganisasjoner derfor må forholde seg til. I sin iver etter å argumentere for at det kun er gradsforskjeller mellom menneskers og andre dyrs (og fugler og fiskers) bevissthetsliv, har enkelte en tendens til å glemme at her er voldsomme gradsforskjeller. Dyr har ikke samme evner til å ta vare på annet enn seg selv og sitt avkom, for eksempel - hvis de i det hele tatt har slike øvrige evner. Likeledes er det opplagt at de aller fleste mennesker lever, eller har utsikter til å leve, vesentlig rikere liv enn hvilke som helst andre dyr. Ergo er det viktigere å gjøre noe med slette menneskelige forhold og forhindre eller lindre menneskelig lidelse, enn å fokusere alle våre krefter på dyrs, fuglers og fiskers velferd. Selvsagt er det mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Det er generelt en god ting. At vi lar fisken seile sin innestengte sjø kan likevel skyldes at rapporter om slett behandling av fisk, fugl og pattedyr taper oppmerksomhetskampen med rapporter om kriger og hungersnød. I en slik situasjon er det ikke til å undres over at noen prøver å lette vår samvittighet ved å insistere på at fisker, fugler og laverestående dyr er bevisstløse. Fornektende strategier er likevel sjelden vellykkete. Vi bør ha sympati med laksen.