Sympatisk sportsidiot

Jo mer fantasifulle romaner en forfatter skriver, desto kjedeligere er hans memoarer.

Denne regelen gjelder i hvert fall for John Irving, mannen bak blant annet «Garps bok» og «Hotell New Hampshire».

Sjelden har jeg lest en mindre myteskapende selvbiografi enn Irvings (f. 1941) tynne minnebok med den misvisende tittelen «Den oppdiktede venninnen». For her er verken pikante avsløringer av elskerinner eller løgner. Her er i det hele tatt svært få betroelser, private opplysninger eller anekdoter - bortsett da fra dem som gjelder hans seirer eller tap på brytematta.

For her er bryting og atter bryting, hvor mye han veide til enhver tid, hvor mye hans bestevenner veide og etter hvert som sønnene vokser opp, hvor mye de veier - hvor mye trenere har betydd for ham, hvilke trick de lærte ham og hvor mye de veide.

Selv ble han aldri mer enn en middelmådig bryter. Ja, han beskriver seg også som en, i utgangspunktet, middelmådig forfatter hvis suksess skyldes «en syvendedel talent og resten disiplin». Påfallende er Irvings sympatiske og ujålete beskjedenhet, og sjelden har jeg lest en forfatter med et mindre romantisk forhold til sin «kunstnergjerning».

Hans store forbilde er 1900-tallsromanen (Dickens), han avfeier folk som Oscar Wilde og gjør generelt narr av de forfatterne som avskyr «alminnelige» jobber og heller mener en bør sulte seg til genialitet. Selv framstår han som en evig «american collegeboy», han forsikrer at han har holdt seg langt unna både sex og dop, og sine forfatterkolleger later det stort sett til at han har møtt på collegekurs for «creative writing» - der han selv både lærte å skrive og seinere underviste i en årrekke.

Irvings «minnebok» er nok en mild skuffelse for dem av oss som ikke er oppslukt av bryting. Jeg tar meg i å undre meg over om han noen gang kommer til å skrive sin «egentlige» selvbiografi.