SUKSESSKRITERIET: Fortetting langs tog, trikk og t-bane er den opplagte formelen for å møte befolkningsveksten i storbyene. Her en vogn fra Kolsåsbanen, på Majorstuen T-banestasjon i juli 1976.
SUKSESSKRITERIET: Fortetting langs tog, trikk og t-bane er den opplagte formelen for å møte befolkningsveksten i storbyene. Her en vogn fra Kolsåsbanen, på Majorstuen T-banestasjon i juli 1976.Vis mer

Symptomet Bærum

Alle er enige om både problemet og løsningen. Det haster å bli enige om virkemidlene.

Kommentar

Etter åtte års opprustning gjenåpnet nylig Kolsåsbanen, den viktige t-banelinja som siden 1921 har knyttet folk bosatt langt ute i Bærum til Oslo sentrum på den mest effektive og miljøvennlige måten en storby kan. Når flyten mellom hjem og arbeid går på skinner, er det lett å kjøre kollektivt til jobb. T-banelinjen er ett av mange eksempler på den utviklingen som er et politisk mål over hele landet: At veksten i persontransporten i storbyområdene skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange. Derfor bygges det bybane i Bergen, derfor lager Stavanger egne bussveier.

Behovet er enormt, og det haster. Allerede i 2030 vil det bo 6 milloner mennesker i Norge. Den største veksten kommer i de store byene, i Oslo og Akershusregionen vil befolkningen øke med mellom 350 - 400 000 mennesker de neste 15 åra. Da sier det seg selv at boligutbyggingen må skje raskere enn de knappe 1000 nye boligene som ble bygget i hovedstaden i år. Like selvsagt er det at befolkningsveksten ikke kan tas innen bygrensa alene.

Løsningen er det tverrpolitisk enighet om, det ikke er så mange måter å gjøre dette på. Vi må bygge mer skinnegående kollektivtrafikk både i og rundt de store byene, og nye boligprosjekter må i hovedsak legges langs skinnene. Fortetting må skje særlig rundt stasjonene.

De nye statlige planretningslinjene for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging er et skritt i riktig retning. Planlegging på alle styringsnivåer får nå retningslinjer som presiserer viktige premisser for utviklingen framover. Den skal balansere behovet for bolig opp mot blant annet bevaring av matjord, utbygging av vei og kollektivtrafikk og regionale handels- og servicefunksjoner. Men, som direktør Thor Eek i Norske Boligbyggelags Landsforbund på pekte på et frokostmøte i går, det er for mye «bør» og for lite «skal» i planretningslinjene. Fagre statlige intensjoner møter på lokalt nivå nemlig jordvern, kommunegrenser, naboprotester og 22 innsigelsesinstanser som alle har makt til å stoppe en utbygging.

Klagende naboer kalles NIMBYanere på fagslang. Begrepet er hentet fra akronymet Not In My BackYard, typisk motstand mot slikt som du gjerne ser bygges i byen din - bare ikke på nabotomta. Mekanismen rammer sosialboliger, høyhus, jernbane og industri - alle essensielle elementer i en by, men med en potensielt negativ effekt på kvadratmeterprisen ved siden av. Slikt må fordeles utover byene av helt andre hensyn enn hvor naboprotestene er svakest.

I dag har naboene altfor stor makt. Både i kraft av sin direkte makt som klagende naboer, men også som velgere til kommunestyrer som vegrer seg for å ta upopulære avgjørelser. Norges rikeste kommune er det kanskje fremste symptomet på dette.

Bærum kommune har den siste tida stoppet store utbyggingsprosjekter langs tre stasjoner ved Kolsåsbanen. I tillegg insisterer de på småhusbebyggelse nærmest den ene. Da flyplassen på Fornebu ble nedlagt, var etterbruken av Forneby forutsatt til å gi mellom 11 000 og 14 000 boliger. Bærum kommune har vedtatt at det blir bare 6400. Bærum kommune er seg selv nok, og mest opptatt av å bevare «bokvalitet» og småhusbebyggelse for eksisterende innbyggere. De sier at de vil ta «sin del» av befolkningsveksten rundt Oslo, men bygger eneboliger ved kollektivknutepunkt og prioriterer store områder til ferdigplen heller enn bolig.

Kolsåsbanen er finansiert primært gjennom Oslopakke 3, og de ulike partiene kappes nå om å love størst mulig statlig finansiering av Fornebubanen. Stor andel statlig støtte til kollektivutbygging i storbyene er et godt tiltak, det har vært et paradoks at tog finansieres av staten, mens kommunene må ta regningen for trikk og bane selv. Men penger bør følges av krav til en ønsket utvikling.

Bærum kommune er et symptom på problemet, men de er ikke alene. Oslo er omgitt av kommuner med store utbyggingsmuligheter, som kan ligge et kvarter fra sentrum med hurtigtog. Lørenskog, Oppegård, Ski og Ås, Lørenskog, Rælingen og Skedsmo, Bærum, Asker og Lierer bare noen av kommunene som hører naturlig sammen i et felles arbeids- og boligmarked.

Nasjonale politikere bør derfor se at det er et nasjonalt ansvar å sørge for en bedre byutvikling rundt storbyene. Men de strides om kraften i pisk og i gulrot. Offentlige midler bør komme med offentlige krav, i tråd med en overordnet plan for utbygging rundt byene. Prinsippene i planretningslinjene kan fungere som utgangspunkt for denne. Slik kan Bærum gå fra å være en del av problemet til å bli en del av løsningen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook