Symptomet Nore

Hvorfor skal offentligheten belemres med Aslak Nores åpenbare kaos?

ASLAK NORE

fortsetter i Dagbladet 16.6. sin presentasjon av seg selv. Lanseringsagentene hadde planlagt Nore-presentasjonen i Dagbladet, men på grunn av journaliststreiken ble den henlagt til Dagsavisens kultursider. Klassekampen-journalist Nore var for anledningen «frilans-journalist». Siden streiken ble avblåst samme dag som lanseringen, sørget deretter agentene for å få tilbakeført debatten til Dagbladet.

Det har kanskje ikke vært helt tydelig for alle hva denne lanseringen dreier seg om. Det blir heller ikke uten videre klart dersom man søker Nores forskjellige innlegg, omtalt som «tekstene mine om temaet». Som gammel teolog må jeg bekjenne: Her kan det være på plass med litt eksegese, en smule tekstutlegning. La oss begynne, tilfeldigvis, med begynnelsen, med tittelen: «Aftensang for Morgenbladet». Allerede her er det noe som skurrer. Aftensang er som kjent en noe forkortet høymesse lagt til ettermiddagen - et institusjonalisert kirkelig rituale. Det er imidlertid ikke noe i Nores tekst som peker henimot institusjonell feiring av Morgenbladet. Klassekampen-journalisten Nore har nok her gått seg vill i metaforenes bambuskratt (om bambusspråkets krattskog, se innlegget «Kampslutt» i Dagsavisen 25.5.). Kanskje er Klassekampens Nore blitt misledet av Morgenbladets Jon Hustad, som den gang han var journalist i Klassekampen skrev om det nye Morgenbladet under tittelen «Ingen aftensang for Morgenbladet».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er selvfølgelig fort gjort å forveksle svane med aften, altså svanesang med aftensang. Det dødsmotivet Nore vil metaforisere uten å lykkes helt, er likevel virksomt her som andre steder i Nores skriverier. Så sent som i fjor ønsket Nore seg gratisavisen Natt & Dag utslettet, i år er det opplagsvinneren Morgenbladet som skal stå foran undergangen. Sejersted & Slagstad er i Nores univers «bautaer», som kjent en forkortelse for «bautastein», gravminne; «ikke et vondt ord om de to bautaene» (selvfølgelig, intet stygt ord om de døde).

NORES HISTORISKE

horisont er ganske begrenset. Han snakker om sin idéhistoriske «reise i tid og rom», sin «mentalitetshistoriske beretning», som skal vise seg å gripe helt tilbake til midten av 1990-tallet. Det som ligger forut, fremstår nærmest som ren oldtid - 1968 er åpenbart svimlende fjernt. Francis Sejersted, som har vært konservativ i all sin tid i full offentlighet og på den tid var vel etablert med villa i sitt hjemlige Abbedikoll, blir i denne idéhistoriske reise i tid og rom plassert som et norsk 68-monument. (Nore har nok her forvekslet året 68 med det at Sejersted er 68 år). -  Kall ikke Sejersted radikal, skriver Nore. Dette må en sannelig kalle undersøkende, avslørende kulturjournalistikk.

Nå fører Nores reise enda lenger tilbake i tid, tilbake til 1930-tallet. Hans Goebbelsaktige karakteristikk av filosofen Theodor Adorno som en av de «skallede overklassejødene i 30-tallets Sentral-Europa», er rystende å se på trykk i en norsk dagsavis. Utsagnet gir også en viss klang til hans forakt for alle som er eldre enn ham selv, en sosiologisk reduksjonisme der standpunkters relevans og gyldighet avgjøres av hvilket tiår en er født i. (Den evigunge petitnihilisten Kjetil Rolness beveger seg i det samme terrenget med sin utdatering av sosiologene Nils Christie og Dag Østerberg.) Bak denne ufattelig ureflekterte omgang med historien aner vi konturene av en ideologisk mentalitet som går utover Nores private horisont: en ukritisk hyllest av ungdom, vitalisme og populisme. Også Nores siste overskrift er tungt metaforisk ladet: «68-ere i nye klær». Én åpenbar assosiasjon til dette bilde er H.C. Andersen og eventyret om keiserens nye klær. Men metaforen svikter, for her dreier det seg hverken om uten klær eller nye klær - i beste fall gamle klær. Metaforsammenbruddet reddes ikke av den etterfølgende tekst.

SÅ HVA ER DET

han sier, hva er det han mener, hva er det han vil? For det er heller ikke helt lett å forstå hva Nores bebudede «oppgjør» med «68-erne» skulle innebære i en offentlig forstand. Mari Lending har i en polemisk vending rett og slett karakterisert Aslak Nore som en «ødipalt forstyrret intimitetstyrann». For når teksters offentlige referanser ikke gir mening, er det nærliggende å gripe til en symptomatisk lesning. Nores første lansering av seg selv skulle forestille et oppgjør med et norsk intimitetstyranni, representert ved SV-politikeren Inga Marte Torkildsen, som gjorde det private politisk. Nores for offentligheten helt uoversiktlige fiksering på 68-ere virker høyst privat. Hvordan skal man ellers kunne forklare hans ommøblering av norsk 68: ut med Fløgstad, inn med Sejersted. Stopp, sier til Nore til sine kritikeres påstander om at sønnen skyver faren foran seg - «noe jeg aldri har gjort». Samme avsnitt konkluderes med at Nore anbefaler sine kritikere å «kaste et blikk på essayet 'Sjel på tynn is'» fra 1985 og «ta lærdom av både innhold og tittel». Essayet er skrevet av, vet den informerte leser - Kjartan Fløgstad. Hva denne kryptiske invitasjon til sjelegranskning skal bety, må gudene vite.

ANALYTISK SETT

er Nores lanseringstekster det rene kaos. Historiefortellingene er forskrudde, metaforene pinlige og språket så ubehjelpelig at man må spørre seg hvorfor og hvordan dette overhodet er kommet på trykk. Her er det på plass med en ekte Fløgstad-blødme: Nore på jorde. Hvorfor skal offentligheten belemres med Aslak Nores åpenbare kaos? Hva er dette symptom på? Jo, en offentlighet som honorerer den som driver vedvarende relansering av seg selv og sin private agenda. I dette tilfelle ville vel en redaksjonelt fungerende offentlighet snarere sendt denne Lille-Fossen på skrivekurs i Bø fremfor å tilby ham kontinuerlig spalteplass i alle kanaler. Offentligheten bør vel være noe mer enn en arena for medialt karrierejegeri.

Den fulle og hele versjon av Nores «Aftensang for Morgenbladet» kommer visst på trykk først til høsten hos Halvor Fosli, en av lanseringskameratene, i tidsskriftet Prosa. Men allerede mandag begynner imidlertid Knut Olav Åmås, landets for tiden fremste lanseringsagent, som debattredaktør i Dagbladet i norgeshistoriens sterkest forhåndsannonserte sommervikariat.