SMITTSOMT: Trolling er smittsomt. Det er over 60 prosent mer sannsynlig at du skyter av gårde et sleivspark selv, om noen allerede har redusert debatten til skittkasting, stigmatisering og personangrep, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: AP photo / NTB scanpix
SMITTSOMT: Trolling er smittsomt. Det er over 60 prosent mer sannsynlig at du skyter av gårde et sleivspark selv, om noen allerede har redusert debatten til skittkasting, stigmatisering og personangrep, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: AP photo / NTB scanpixVis mer

#Trollmelding:

«Synd gassing ikke lenger er tillatt»

Jeg blir sjokkert og kvalm av hatet rettet mot flyktninger som spres på nett.

Meninger

De siste ukene har Flyktninghjelpen gått til kamp mot trollmeldinger. I blant annet VG og Aftenposten plasserte vi hatefulle og sjikanerende kommentarer på bilder av menneskene det gjelder. Mennesker som har flyktet fra tortur, vold og bomberegn i Syria eller i Irak.

Det er mange som nå kontakter oss og er opprørte over de stygge kommentarene. De mener vi burde la det sitrende hatet på nett passere i stillhet. Forsegle det i en liten hermetisk boks, hvor oksygentilførselen kuttes, slik at meningene visner hen i mangel på føde. «Don’t feed the trolls», får vi beskjed om som en reaksjon på kampanjen #Trollmelding.

Det er flere problemer ved taktikken å «tie folk til stillhet». I min jobb opplever jeg at kontrasten mellom hatefulle ytringer og den ofte brutale virkeligheten til mennesker på flukt blir stor og til tider overveldende.

I desember ble jeg kontaktet via Twitter av en irakisk mann som lurte på hvorfor ikke vi, en humanitær organisasjon, forteller mer om de forferdelige overgrepene mot mennesker på flukt i Irak. Han sendte meg en video som viser en 10-12 år gammel gutt, som blir torturert til latter fra sine torturister. Så blir han skutt. Den livløse kroppen dras langs sanden til lyden av seiersrop.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig satt jeg på jobb og svarte på kommentarer på Facebook fra folk her hjemme som hevdet at sivile i Irak ikke har rett til å bli kalt flyktninger. De «jævlene» burde «pelle seg tilbake der de kom fra». Den kvelden brast jeg i gråt.

Bildene av gutten har etset seg fast på netthinnen. Jeg håper andre aldri er nødt til å oppleve eller se dette selv, men det er viktig å dele. For hvordan kan vi se det vi ser, vite det vi vet, og akseptere hetsen og hatet mot mennesker i nød?

Vi som samfunn er nødt til å svare på hatet, fordi det sitter mennesker i Norge og opplever at de ikke blir hørt. Mange som er kritiske til dagens innvandringspolitikk opplever at de blir møtt av taushet og ekskludering når de deler sine meninger på nett. De er redde for å bli stemplet som umoralske og rasistiske, konkluderer Institutt for samfunnsforskning (ISF) i rapporten «Status for ytringsfrihet i Norge» fra i fjor. Denne frykten og stigmatiseringen må vi ta på alvor.

Fordi, alle har rett til å ha sine meninger og ytre disse – uavhengig av bakgrunn, religion og politisk standpunkt. Ikke minst, alle har rett til å bli møtt med respekt og bli tatt på alvor. Da kan vi ikke som samfunn velge å ignorere kommentarer vi misliker eller til og med opplever som støtende. Å ekskludere mennesker fra fellesskapet er ikke bare sårende, det kan gi god grobunn for ekstreme holdninger.

Jeg svarer på hatet i kommentarfeltene, fordi det er jobben min å svare. Men, vi vet og undersøkelser viser, at mange kvier seg for å delta i debatten når den koker ned til generaliseringer, hat og personangrep.

Men, vi må svare. Vi må våge å stå opp mot ukulturen, og kreve at vi behandler hverandre med anstendighet og respekt.

Heldigvis, er det få som blir utsatt for netthets og hatytringer i Norge, konkluderer ISF. De advarer likevel om at det er viktig å ta hatytringer på alvor, fordi selv om de er få, reduserer de kvaliteten på den offentlige debatten. Da er det vår plikt ikke å ignorere hatet rettet mot mennesker på flukt. Det er vår oppgave å ta kunnskapen vi har fra arbeidet vårt i noen av de største humanitære krisene som utspiller seg i verden i dag, inn i debatten her hjemme.

Et annet aspekt ved å ignorere trollmeldinger, er at fordommer risikerer å bli stående som etablerte sannheter. Det er i beste fall uheldig, og i verste fall farlig. Vi vet at ordene vi bruker om våre medmennesker former våre holdninger og handlinger. «Muslimer og Sharialover har tatt over Norge om 10 år» er ikke et konstruktivt bidrag til debatten. Ordbruken er derimot effektiv til å bygge oppunder frykt og hat, som igjen kan fostre ekstreme holdninger.

Med ytringsfrihet kommer et ytringsansvar. Det høres kanskje kjedelig og belærende ut, men den siste tidens debattklima understreker et behov for å stille krav til innholdet i debatten. Dersom du velger å kommentere i all offentlighet, så må andre kunne stille spørsmål ved ordene du har valgt å ta i bruk.

«Pakk», «rotter», «avskum», er merkelapper folk med letthet slenger rundt seg om mennesker på flukt i våre kommentarfelt. Ville du brukt de samme ordene om broren din eller moren din? Ikke? Nei, da kan du godt la være å trykke på «send»-knappen her i kommentarfeltene våre, fordi ordene tilfører ingenting til diskusjonen.

«Selvfølgelig skal man ikke skrive sånt. Det er kun noen få mennesker som finner på å skrive den slags. Ingen grunn til å uroe seg,» sier noen. Det er dessverre ikke slik. Det viser seg at de fleste som sprer hatefulle kommentarer og avsporer debatter på nett, er vanlige folk – som deg og meg, ifølge en studie fra Stanford University av 16 millioner kommentarer på nett.

Mer bekymringsverdig er det at trolling er smittsomt. Det er over 60 prosent mer sannsynlig at du skyter av gårde et sleivspark selv, om noen allerede har redusert debatten til skittkasting, stigmatisering og personangrep. Så, mens vi fortsatt har roen i oss: Kan vi bli enige om et minste felles multiplum? Som at det ikke er greit å kalle meningsmotstandere for «idioter»?

Denne kampanjen får meg til å tenke på en holdningskampanje her i Norge, som minner oss på at vi må vente med å stige på trikken før passasjerene har fått kommet seg av (!). Burde ikke disse «selvfølgelighetene» ligge i ryggmargsrefleksen hos oss alle?

Verdier som menneskeverd og respekt for andre mennesker, er viktig å minne om i en tid hvor det «selvfølgelige», ikke nødvendigvis faller oss like naturlig lenger. Men, alt dette er basert på min mening, og den skal du få lov til å være uenig i. Bare la være å kalle meg «drittkjerring» av den grunn.