Synd og skam

«Dark Horse» er en så presis skildring av moderne komplekser at det er litt slitsomt.

FILM: Når jeg, som har hatt så mange muligheter og har blitt oppfordret til å gripe dem, ikke har det jeg ønsker meg i livet - hva sier det om meg?

Evig pubertet
Det er et spørsmål som kan spøke i skallen på mange. Men for Abe (Jordan Gelber) er spørsmålet og ikke minst svaret spesielt tyngende. Han er en singel, overvektig 35-åring som samler på actionfigurer, bor hjemme hos mor og far (Mia Farrow og Christopher Walken) og holdes ansatt på nåde på farens eiendomsmeglingskontor, der han er en større utgiftspost enn inntektskilde. Han kompenserer for alt ved å gå med obsternasige t-skjorter og slamre med dørene. Abe har valgt evig pubertet fremfor det uutholdelig vanskelige voksenlivet. Han bjeffer mot foreldrene og beskylder dem for ikke å tro på ham, men egentlig har han selv minst tro av alle. Så kommer det selvsagt en kvinne inn i bildet.

Medynk
Todd Solondz har med de mørke komediene «Welcome to the Dollhouse», «Happiness» og nå «Dark Horse» vist seg som en presis portrettør av moderne skam generelt og amerikansk moderne skam spesielt. Det er blitt et dybdestudium for mannen som døpte debutfilmen sin «Fear, Anxiety & Depression». Usikkerhet, selvsentrerthet, skjulte begjær og skyldfølelse finnes i forskjellige sammensetninger hos de fleste skikkelsene hans. Medynken legger et varmt skjær over de kalde landskapene. Tilskueren ser genuin bekymring hos foreldrene som Abe selv

Utmattende
Men Solondz virker mer tung på labben her enn før. «Dark Horse» følger sin anspente, oppfarende hovedperson hakk i hæl, og han virker nesten like utmattende på tilskueren som på sine prøvede foreldre. Når Abe plutselig ser for seg visjoner av kollegaer og familiemedlemmer, som fungerer som korrektiver til tankene han helst vil tenke om dem og om seg selv, er det både kompliserende og banaliserende. En tøtsj av surrealisme er som regel bare hyggelig, men det gjør også problemstillingene i «Dark Horse» enklere og mer uttalte.

Samtidig er det, nå som før, mye humor i håpløshet. Aller morsomst er kanskje de borende, runde øynene til Christopher Walken, over en trist, sammenknepen munn. Man vil ikke skuffe denne mannen, kanskje enda mindre enn man vil skuffe seg selv.